Recension
Andersen, Eric
The Street Was Always There/ Great American Song Series Vol.1
(Appleseed)

I en av de tidligste Bob Dylan-biografiene, skrevet av Tony Scaduto, er det av naturlige årsaker lagt stor vekt på Dylans år i Greenwich Village i New York på tidlig sekstitall. Scaduto tegner et bilde av en ærgjerrig, ung mann som virkelig hadde talentet som skulle til for å heve seg over sine samtidige kolleger. I denne prosessen gikk det av og til hardt for seg. Sangeren/ låtskriveren Phil Ochs var ofte skyteskive for Dylans sarkasmer og kjiphet. Den eneste som, i følge Scaduto, tok til motmæle, var Eric Andersen. Han lot seg ikke dupere av Dylan, og ikke overraskende, oppnådde Dylans respekt for det.

Andersen skrev selv mange sterke, og ofte svært poetiske sanger, i denne epoken; »Thirsty Boots«, »Close the Door Lightly«, »Violets of Dawn«, »Just a Country Dream« er noen, utgitt på gamle folk-selskapet Vanguard.

Andersens musikalske reise gjennom de påfølgende fire ti-årene er mangslungen, dramatisk og har plassert Andersen på rett sted til rett tid, gang på gang. På midten av syttitallet hadde han sin største fremgang med Columbia-albumet »Blue River«. Historien om hvordan oppfølgeralbumet ble »borte«, er popmusikkversjonen av DaVinci-koden. Da hadde Andersen allerede hatt Brian Epstein som manager en stakket stund (til han døde) og han hang sammen med en ung poet ved navn Patti Smith.

På åttitallet fant Andersen veien til Norge, der familien hans stammet fra. Han laget plater i Norge, fikk etterhvert barn her og bandt sammen Woodstock-generasjonen, ved Rick Danko, med den norske åndsbroderen Jonas Fjeld. De to albumene som trioen Danko, Fjeld & Andersen rakk å lage er vel verdt å lete etter for alle som får sans »The Street Was Always There/ Great American Song Series Vol.1«

De siste årene har Andersen laget ambisiøse plater for det amerikanske spesialist-selskapet Appleseed, et selskap som bl.a. også har The Byrds´ Roger McGuinn og Tom Pacheco i stallen.

Det er med andre ord en artist med all nødvendig legitimitet som vender tilbake til gatene der det hele startet for over førti år siden. Som det slås fast i de fyldige notatene i coverheftet, det fysiske omfanget av dette mytiske området i New York er begrenset til fire gater, West 3rd, West 4th, Bleecker og MacDougal. Her lå de tett i tett, stedene som presenterte folk, blues og jazz til alle døgnets tider. Mekka for unge mennesker bevæpnet med kassegitar og nytent, sosial samvittighet i Kennedys fremtidstroende USA.

Andersen satt på Greenwich Village-trappene og spilte og sang sammen med fleste og de beste. Han kjente dem alle, og det er sansynligvis åpenheten som han kultiverte den gang, som gjør at han har spilt inn denne plata med musikerne som spiller med rap-r´n´b-stjerna Wycleaf Jean. »The Street was always there« er allikevel ikke noe forsøk på å ta sangene til Fred Neil, David Blue, Buffy-Sainte-Marie, Peter La Farge, Ochs, Paul Siebel (se egen Siebel-anmeldelse), Tim Hardin, Patrick Sky og Bob Dylan ut av sin historiske sammenheng. Snarere har Andersen & co. gått for en sober modernisering som i de fleste tilfellene får et løft av Andersens udiskutable evner som sanger. Eric Andersen synger bare flottere og flottere med årene, om ikke annet går han forbi sin gamle konkurrent Dylan på det feltet.
På Ochs »White Boots marching in a Yellow Land« får han rap/ sang-hjelp av Wycleaf Jean. Og det virker helt riktig.

Høydepunkter ellers er Fred Neils to sanger, »Little Bit of Rain« og »The Other Side of Life«, Peter La Farges »Johnny Half-Breed« (La Farge skrev også »Ballad of Ira Hayes«) og Paul Siebels »Louise«. Andersen gjør også sine egne »Waves of Freedom« og tittelkuttet »The Street Was Always There«. Resultatet er en svært betimelig og elegant eksekvert revurdering av musikk som fortjener alt annet en å støve ned innerst i gamle platesamlinger. Selv om ikke alle titlene er like frittstående begreper som Sainte-Maries »Universal Soldier« og Dylans »A Hard Rain´s a-Gonna Fall«.

Andersen lover en »The Street was Always There« vol.2.

Bra. Det er plenty mer å ta av, der dette kommer fra.

/Tom Skjeklesæther