Recension
Jones, Norah
Not Too Late
(Blue Note)

Det er helt uungåelig at en artist som åpner platekarrieren sin med å selge tyve millioner plater, blir gjenstand for en smule debatt. Spesielt om artisten beveger seg i nærheten av jazz, hovedarenaen for snobbethet innen populærmusikkjournalistikken.

Norah Jones debuterte på (og er fortsatt kontraktert til) den jazzhistoriske etiketten Blue Note, og for mange jazzhoder var det vanskelig å svelge at selskapet faktisk hadde snublet over en gigantselger. De har blitt tvunget til å leve med Jones suksess. Ikke bare det, Jones har blandet jazz og countryinnfluenser, en tilnærmet dødssynd.

Men selvfølgelig befinner Jones (Grapewine, Texas) seg der i en stolt Texas-tradisjon som i hvertfall strekker seg tilbake til Bob Wills. Uten at hun av den grunn spiller western swing. I det hele tatt har Jones oftere frekventert countryartister (Willie & Dolly), enn jazzartister. Hennes hobbyband, The Little Willies, var enda tydligere med sin countrykjærlighet.

Jones to første gigantselgere var begge produsert av nå avdøde Ariff Mardin, som hadde sin bakgrunn i svart musikk. Denne gangen er produsentrollen overtatt av Jones songwriterpartner, kjæresten og bassisten Lee Alexander.

Alexander skjøtter jobben forbilledlig. Han har bidratt til å gi Jones uttrykk en dose mer dynamikk. Uten å snu opp ned på Jones patenterte tilbakelente, pianodrevne sanger. Paradoksalt nok strekker Norah seg helt tilbake til Louis Armstrong-jazz på sangen ”Sinkin´Soon”, der J. Walter Hawkes tyner trombonen hele veien til New Orleans.

Jones og Alexander har skrevet over halvparten av sangene sammen, mens Jones har signert resten alene eller med andre. Altså ingen rene coversanger, uten at ”Not too Late” lider av den grunn.

Melankolske ”My dear Country” er vanskelig å oppfatte som noe annet enn krass kommentar til fellow texaner G.W.Bush utforbakke av et presidentskap. Norah håper på å våkne opp fra marerittet.

”Wake me up” er platas nydeligste, en avmålt shuffle der Alexander også spiller smakfull lapsteel. ”Be my somebody” legger til en synkopert groove som bidrar til å plassere de avdempede balladene i tydelig relieff.

Summen er Jones beste album til nå. Dermed setter hun konkurrentene i folk-jazz-faget fullstendig i skyggen.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify