| |||||||
Recension
Hold Steady, The
Boys and Girls in America
(Vagrant/ Voices of Wonder)
Om ikke annet. Kanskje kan den lett merkverdige suksessen til det New York-baserte bandet The Hold Steady rette søkelyset på en av rockens absolutt ufortjent glemte helter, New Yorkeren Elliott Murphy. Nå bosatt i Frankrike. Det er nemlig hans syttitallsplater, spesielt kultklassikeren ”Just a Story from America” (1977) som dukker opp i mitt bakhode når jeg hører sangene til Graig Finn, The Hold Steadys sanger og tekstforfatter. Joda, tidlig Springsteen er også rikelig drysset oppi gryta. Men altså, aller mest Elliott Murphy.
The Hold Steady har, helt utrolig, blitt omfavnet av samtidas fremste cool rulers på nettstedet Pitchfork, som i fjor ga The Hold Steadys ”Boys and Girls in America” årets høyeste skår. I kjølvannet har køen av panegyriske anmeldelser bare latt seg holde styr på med kølappsystem.
Når man hører ”Boys and Girls in America” første gang, kan det være vanskelig å forstå hvorfor dette får en slik voldsom respons hos kritikere som aldri ellers tar i et barband med ildtang. Unge tabloid-rockjournalister som lever av å hate ”Gubberock”.
Det sier det meste om at det er budskapets avsender (Pitchfork) og ikke innholdet som er utslagsgivende.
Til slutt møtes altså trendnissene og babyboomrockerne på en Brooklyn bar, hever seidelen og synger med på Finns frenetiske sanger om Holly, Gideon & Charlemagne, gjennomgangsfigurer i episk anlagte historier fra den fragmenterte, urbane amerikanske virkeligheten.
Men, det er noe, dypt inne i The Hold Steadys piano/ gitardrevne kaskader av 70-tallsrock som fascinerer. Som drar deg inn. Det er ikke slik at The Hold Steady sitter på de sterkeste melodiene. Det er ikke slik at Craig Finns stemme skiller seg distinkt ut. Det er ikke slik at musikerne er åpenbare virtouser på sine instrumenter. Det er ikke slik at tekstene umiddelbart renner over av visdomsord for evigheten.
Men, det er altså slik at helheten nok en gang stikker av med seieren. Produsenten John Agnello (Madrugada, Steve Wynn) har lykkes i å fange The Hold Steadys spectoreske visjon og ut kommer rock slik noen av oss aldri blir for gamle til å forelske oss i.