Recension
Østli, Omar
Ingens mann
(NorskAmerikaner)

Omar Østli, også kjent som Steinar Omar Østli, journalist i Halden Arbeiderblad, hevder på sin debutplate å være ingens mann, men der tar han grundig feil. I løpet av 11 sterke pop/soul/country-låter viser han til de grader at han er vår mann!

Nå handler strengt tatt ikke Ingens mann (hverken albumet eller sangen med samme navn) om Omar direkte. Han gir stemme til en rekke forskjellige individer i noe som kan kalles dels hverdagspoesi, dels rennestenspoesi. Lyrisk har han en liten fot i samme leir som Tom Waits, Lars Demian og tilsvarende. Musikalsk er det bare en sang - den gnistrende tangoen »Langt hjemmefra« - som gir disse assosiasjonene. På platen ellers drikkes og rølpes det, utføres kriminelle handlinger som ikke virker altfor grove, trøstes og tilgis og levnes håp om en ny dag. Omars persongalleri er som norske utgaver av en del av Springsteens 70- og 80-tallsfigurer, en smålurvete frihetssøkende gjeng som - slik platetittelen antyder det - altså er ingens menn. Omar hevder å være fan av den amerikanske novelleforfatteren og dikteren Raymond Carver, og selv om han muligens mangler noe på å matche dennes nerve, er det enkle og renskårne fortellinger han leverer. Det er kjøtt og blod her, skildret i et nøkternt språk.

Den største godbiten av dem alle, er spart helt til slutt. Sangen »Gangster« er simpelthen en genistrek. Vi møter fortellerpersonen når han lusker utenfor åstedet (En butikk, en bank? Vi får ikke vite det.) med »brekkjern i hånda« og »hansker i lomma«. Mantraet »lysene slukkes, dørene lukkes« går gjennom hele sangen, og mens fortelleren venter på stengetid, forteller han i korte trekk hvordan hans kriminelle løpebane var uunngåelig. Konklusjonen er liketil: »Nå har jeg valgt denne veien/Ville valgt den om igjen/Jeg er en gangster.« Nydelig!

Musikalsk befinner platen seg i et countrylandskap der det ikke er noen skam å skjele til popmusikkens melodiøsitet eller den klassiske soulmusikkens arrangementer. Dette siste takket være det lokale Idd Skolemusikkorps som gir farge til flere av låtene. Jon Terje Rovedals (Henning Kvitnes, CC Cowboys, m.fl.) hammondorgel, trekkspill og mer er også sterkt bidragsytende til det flotte resultatet, og bandet for øvrig er folk fra Corazon, Camaros og Paal Flaatas band. Omar spiller selv gitarer.

Kjenner du ikke Omar fra før, så har han altså spilt blant annet med det glitrende geriljagospelorkesteret Onkel Tuka, Kvitnes og flere. Det kunne vært en enkel sak å sammenligne ham nettopp med Kvitnes (samme hjemby, tekster på norsk osv.), men Kvitnes er mer søkende musikalsk der Omar er ganske direkte. Han forsøker liksom ikke å finne opp kruttet. Alt han gjør er å skru sammen en god melodi og la det stå til. Er du ute etter musikalske sammenligninger, er nok Hjerterknekt mer nærliggende, og han kan gjerne kalles en norsk Tom Pacheco. Men mest av alt er altså Omar vår mann, eventuelt sin egen mann. Flotte saker!

/Erik Valebrokk