Recension
Lewis, Laurie & The Right Hand
The Golden West
(HighTone Records)

Noen ganger elsker man en ny plate fordi den overrasker deg, utfordrer deg eller sjokkerer deg. Andre ganger elsker man den på grunn av gjenkjennelsen og bekreftelsen av det du allerede vet. Denne platen hører til den siste kategorien. Ikke fordi den er en blek skygge av fortidens originaler (Det er en annen kategori: dette-har-jeg-hørt-bedre-før-kategorien!), men fordi den behersker tradisjonen til fulle og sikkert finner sin plass i den.

”The Golden West” er rett og slett en strålende påminnelse om bluegrassens velsignelser, med virtuost sam- og strengespill, herlige vokalharmonier og melankolske stemninger i rikt monn. Og selv denne anmelder, med evig hang til det blåeste av det blåe, må innrømme at det her også til tider formidles lyst sinn og godt humør på en måte som er mer enn akseptabel, også for meg. Som f.eks. i Lewis’ egen muntre variant av Dylan’s ”’Til I Fell In Love With You”, ”Your Eyes”: ” I’m gonna fall, and I was doing so well/Until I looked into your eyes”. Laurie drar til og med noen dylanesque fraseringer som styrker linken ytterligere.

Platen er spilt inn i løpet av tre gyldne dager sommeren 2005, der bandet spilte, spiste og gikk turer i skogen, hver med sine bidrag til spleiselaget og uten klare planer i forkant. Spontaniteten, spillegleden og livepreget blir således også svært framtredende ved denne samlingen av sanger, og en enda sterkere understreking av de musikalske begavelsene som deltar. Alle er uten blygsel rede til å ta sin plass som solist, og fyller rollen godt.

”The Golden West” favner tradisjonen på alle måter – både musikalsk og repertoarmessig. Skyggene av både Stanley Brothers (”Rank Stranger”), Bill Monroe (”The Golden West”) og Jimmy Martin (”Before The Sun Goes Down”) svaler behagelig med numre nettopp disse størrelsene bidro til å gjøre kjent. Jimmie Rodgers’ ”99 Year Blues” er også med, dog antagelig pga. at den var et varig bidrag til Bill Monroes repertoar. Kontakten mot americana forøvrig er også tydeliggjort med fine coverversjoner av f.eks. Billy Joe Shaver (”Live Forever”), Kate Campbell (”Bury Me In Bluegrass”) og Jimmie Dale Gilmore (”River Under The Road”) – alt kombinert og mikset med Laurie Lewis egne komposisjoner, som slett ikke føles fremmede i tranedansen. Her må jeg spesielt trekke fram den nydelige balladen ”A Hand To Hold”, der selveste Linda Ronstadt synger duett.

Bandet skifter også på å dra lasset vokalt – både Laurie Lewis, hennes mangeårige kompanjong, mandolinisten Tom Rozum og gitarist Scott Huffman leder an og bidrar til å skape den unike ”feel-good”-stemningen på ”The Golden West”, der alle bidrar til fellesskapet og der musikken settes i høysetet. Selv om denne lett sosialdemokratiske tilnærmingen preger prosjektet, er ikke Laurie Lewis noen tilfeldig hvem-som-helst. Gjennom sin 30-årige karriere har hun både vunnet Grammy-pris som del av et større ensemble (True Life Blues: The Songs of Bill Monroe) og to ganger bluegrass-priser for årets kvinnelige vokalist. Som hardt arbeidende musiker med sterk vilje har hun vunnet stor respekt hos både gamle og unge artister, der hun hele tiden bygger bro mellom sjangrene og inviterer stadig flere inn i sirkelen. Hennes samspill med Kathy Kallick har spesielt gitt mange fruktbare resultater som er verdt å sjekke nærmere.

Av og til er det rett og slett ingen ting som slår den milde lyden av gnissingen på akustiske strenger, en kan bare lukke øynene og formelig kjenne varmen av solen, den svale vinden og duften av nyslått gress – og en kan helt og fullt slutte seg til tankene i verset

Will you walk with me through the peaceful valley?
I want to see the harvest moon one more time
You can lay me down beside the ones gone before me
Bury me in bluegrass when I die

“The Golden West” fikk meg til å tenke slik.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify