Recension
Hazlewood, Lee
Cake or Death
(BPX)

Et av mine hyggeligste minner fra jobben som musikkjournalist er telefon-intervjuet jeg gjorde med Barton Lee Hazlewood rundt årtusenskiftet. Lee løftet telefonen hjemme i Las Vegas, brommet et Howdy og spurte om jeg hadde et glass cognac eller whiskey innenfor rekkevidde?

Joda, det lot seg fikse?

Dermed skjenket Lee seg en stiv en i sin ende av tråden og den påfølgende timen forsvant som en drøm. Lee snakket i vei, om Nancy Sinatra, Sverige, Gram Parsons (Lee ga ut Grams første countryrockband, The International Submarineband), rereleaseprogrammet av katalogen hans, som foranlediget intervjuet, og hans da helt nye plate, spilt inn med bl.a. gode svenske venner.

Da jeg fortalte ham at lille Halden har sitt eget Hazlewood Tribute band, Some Velvet Evening, ba han om postadressen min. En uke senere dukket det opp to signerte portretter i posten, et til meg og et til Mats, som leder Some Velvet Evening. Siden har jeg hatt gleden av å hilse på Lee i egen person, da han etter sin konsert på Oslo Konserthus dukket opp på Gamla i Oslo for selv å høre på Some Velvet Evening. (Det endte med plenty cocnac og Lee selv på scena!)

Det er derfor med et visst vemod at jeg setter Lees, etter eget utsagn, siste plate i spilleren. Lee, som fyller 77 til sommeren, fortalte til Dagbladet nylig at han for tida får behandling mot kreft.

Selvfølgelig heter plata «Cake or Death», og like selvfølgelig er den breddfull av Lees legendariske humor.

Lee synger med familie og venner, left and right, det går på tysk og engelsk om hverandre og han retolker to av sine absolutte klassikere på vilt forskjellig vis. «Some Velvet Morning» feies unna på et og et halvt minutt, og er først og fremst en spot for barnebarnet som er oppkalt etter kvinnen i sangen, Phaedra.

«These Boots are made for Walking» er forkortet til «Boots» og fremføres i sin originale versjon (!), med Lees tidlige klient, Duane Eddy, på formidabel twang-gitar. Alene verdt inngangsprisen her.

Men «Cake or Death» inneholder også et knipe andre godbiter; en premieum tolkning av Dave Loggins «Please Come To Boston», i duett med svenske Ann-Kristin Hedmark, korfattede «White People Thing», den politiske kommentaren «Baghdad Knights» og avsluttende T.O.M. (The Old Man).

Om dette er siste runde, rir Den Svenske Cowboyen inn i solnedgangen, med støvlene på.

/Tom Skjeklesæther