Recension
Griffith, Nanci
Ruby´s Torch
(Rounder)

Jeg vet ikke hvordan det er med det svenske eller danske språk, men på norsk har vi iallfall ingen fornuftig oversettelse av begrepet »torch song«. Litt kronglete fortalt kan det beskrives som en sår kjærlighetssang, og begrepet er avledet av uttrykket »to carry a torch for him/her«, som altså vil si å lengte etter en kjæreste som har forlatt ham eller henne. Et mulig opphav kan være at sangerinnene (opprinnelig var de så å si alltid kvinner) sang i et sensuelt, jazzaktig toneleie, for å hente ut de rette tonene i stemmen som ville få lyden til å låte som en fakkel i ferd med å slukne. Edith Piaf, Billie Holiday, Marlene Dietrich og Judy Garland er gode eksempler på kvinnelige »fakkelsangere«, Frank Sinatra et eksempel på en mannlig variant.

Alt dette ifølge Wikipedia, og med det er den leksjonen over. Dette bringer oss videre til Nanci Griffiths nye plate, den attende i rekken og første siden 2004s overraskende gode »Hearts In Mind«. Selv om det ikke er noen nye Griffith-komposisjoner her, er det mye som tyder på at hun er i god form om dagen. »Ruby's Torch« er forresten ikke helt ulik »Dust Bowl Symphony«, platen fra 1999 der hun med hjelp fra London Symphony Orchestra vendte tilbake til sine gamle sanger.

Forskjellene er flere, men den viktigste er at hun denne gangen bare har hentet frem to av sine gamle sanger, »Late Night Grande Hotel« og »Brave Companion Of The Road«. Resten er hentet fra en rikholdig katalog av gamle sanger som egner seg godt i smektende »torch song-arrangement«, fra David Mann og Bob Hilliards klassiske »In The Wee Small Hours Of The Morning« som blant annet Sinatra har gjort kjent, og fremover i tid med blant annet Jimmy Webbs »If These Old Walls Could Speak«, en annen sang hun har gjort før (sammen med Webb selv på veldedighetsalbumet »Red Hot + Country«), og hele tre Tom Waits-sanger.

Og folkens, det er vanskelig å si hva som fungerer best her. Platen er i sum aldeles fortryllende, men det er muligens to av de tre Waits-sangene som lyser aller klarest, »Ruby's Arms« som har inspirert platens tittel, og en enestående vakker versjon av »Grapefruit Moon« fra Waits' debutalbum »Closing Time«. Det leder meg også til å undres litt over hvorfor kvinnelige sangere så fortreffelig tolker låter fra Waits' tidlige karriere. Om det er Natalie Merchant som synger »I Hope That I Don't Fall In Love With You« eller skuespilleren Mary Elizabeth Mastrantonio som synger »(Lookin' For) The Heart Of Saturday Night«, inngir disse sangene umiddelbar gåsehud. Jeg gleder meg derfor storligen til Scarlett Johanssons bebudede platedebut som bare skal inneholde sanger av Tom Waits.

Nanci Griffith gjør også strålende versjoner av blant annet Sandy Masons »When I Dream« og Randy Goodrums »Bluer Than Blue« (en hit for Michael Johnson i 1978), for å ha nevnt et par sanger til, men jeg håper du har tilstrekkelig argumentasjon for denne platens fortreffelighet i linjene over. »Ruby's Torch« er en juvel av en plate, og du verden som den kler årstiden vi er inne i!

/Erik Valebrokk