Recension
Bare Jr, Bobby
The Longest Meow
(Bloodshot)

I Norge har man i høst hatt en ilter debatt om hvorvidt litteraturkritikere bruker lang tid nok på bøkene, før de skråsikkert feller sine dommer i avisene. Det går svært kort tid fra de mottar boken til redaktørene sikler etter å være først ute med sine terningkast, uansett om de er ”riktige” eller ikke.

En anmelder vil vel kanskje som ryggmargsrefleks tenke at han/hun benytter lang nok tid på sitt verk, det være seg bøker eller musikk. Ett er i alle fall sikkert – denne anmeldelsen ville blitt en helt annen om jeg anmeldte den etter førsteinntrykket, og ikke etter flere gjennomspillinger. Platen vokser for hver gang jeg hører den. Etter at den først framsto som nokså uryddig og sammenrasket, trer det fram et mønster og en gjennomarbeidet helhet som jeg ikke skimtet fra starten av. Skjønt gjennomarbeidet – ifølge ryktene ble de 11 sangene produsert i løpet av 11 timer, og avslører nok dermed at spontaniteten er noe av resultatets styrke, kombinert med en klar visjon fra Bare Jr. Like fullt er det en gjennomgående ”freewheelin’” ånd over sluttproduktet som fascinerer.

Selv om arven fra senior ikke er det mest framtredende trekket ved platen, er det ikke umulig å høre for seg gamle-Bobby synge den vakre ”Back To Blue”. Far sjøl spøkte i mange år med at junior sannsynligvis ville trekke far for retten når han ble voksen, etter at han ”brukte ham” på den søte natta-sangen ”Daddy What If” i 1973. For øvrig på albumet ”Bobby Bare Sings Lullabys, Legends and Lies” – et album vel verdt å få med seg, om man ikke kjenner seniors arbeid. Far og sønns gjensidige respekt bør ellers være godt dokumentert, bl.a. gjennom det faktum at sønn dro far med seg inn i studio for å lage fjorårsutgivelsen ”The Moon Was Blue”, fast bestemt på at den gamle fortsatt hadde noe å gi. Det hadde han også rett i.

Bobby Bare Jr. er tilsynelatende kjemisk fri for båstenkning, og boltrer seg i et bredt spekter av sjangre, om enn forankret og forelsket i country-twang og punk-rock, gir han seg her det større mangfoldet i vold, for eksempel gjennom herlige ”Sticky Chemical ” med sine gyngende latino-rytmer og sløye mariachi-trompetarrangement, i ”Uh Wuh Oh” med sitt røffe ”Talking Heads”-aktige groove, det Garth Hudson-aktige psykedeliske orgelspillet i ”Borrow Your Cape”, og der han tar det helt ned i den Steve Earleske cover-versjonen av Pixies’ ”Where Is My Mind”, før han runder av med nok en vakker ballade, ”Stop Crying”.

Tekstmessig males det også fra en bred palett – fra kjærlighetssukk til sukk over et tidspunkt i historien der vi når ”a moment when all common sense becomes unfashionable” (”Borrow Your Cape”) – platen er selvfølgelig innspilt før rettferdigheten ser ut til å våkne litt dovent i det den gir Bush en valgmessig kald-dusj. Og i finalen, på slutten av dagen (som Bare Jr. karakteriserer slik: »the most fun I have ever had with music in one day!« ), er det fortsatt ikke mer moro enn at han konkluderer med følgende: »We're in the deepest, darkest dungeon in hell where the biggest fish fry, it's the place they cook the souls out of the boys and make pretty girls cry.« Ikke desto mindre, musikken bærer bud om at det er håp likevel, at det fortsatt finnes skapende hjerner og bankende hjerter som bryter ned stengsler og barrierer og finner sin egen vei ut i lyset – Bobby Bare Jr er en av disse, og det skal bli spennende å følge ham videre i årene framover.

/Johnny Borgan