Recension
Jones, Paul Wine
Stop arguing Over Me
(Fat Possum)

Sagaen om den fenomenale blues/indie-etiketten Fat Possum fortsetter. Og den fortsetter på den måten at obskure tilårskomne svarte utøvere av upolerte gutbucket-blues fra Mississippi og andre stater fra det amerikanske fattigdomsbeltet i sør blir innspilt, får utgitt kanskje tre-fire album som blir kultutgivelser, også dør de.

Paul Wine Jones fra Belzoni, Mississippi kom til og med så langt at han fikk opptre på Notodden Bluesfestival, riktig nok uten at det ble tatt noe særlig notis av det, men hans tredje (kanskje fjerde, er ikke sikker i farten) album, innspilt i Detroit, Michigan vinteren 2004, og utgitt først i år bør ikke gå upåaktet hen. Dessverre får han ikke fulgt opp albumet med noen promotionturné, før han døde av kreft sommeren 2005. Han har fulgt de store Fat Possum-stjernene R.L. Burnside og Junior Kimbrough over til blueshimmelen.

»Stop Arguing Over Me« har samme røffe, hypnotiske magi som hans mer kjente kollegaer, og han trekker på noe av det samme materialet, som for eksempel ”Goin’ Down South”, og han synger på en messende, glefsende, hylende måte, som gjør at ordene blir til lyd snarere enn til tekst.

Det er det møkkete garasjesoundet fra tidlige Stones-plater og 50-talls Chess som høres ut som idealet til produsenten Matthew Smtih, som også spiller aggressiv fuzz- og slidegitar bak Jones som også på denne platen kombinerer wah-wah-gitar og tradisjonell Mississippi country blues. Rytmeseksjonen på bass og trommer utgjøres av Matt patton og Craig Pickering. Jones var en uortodoks musiker innenfor tradisjonell blues. Det er helt i hans ånd at han plutselig trekker inn soundet fra Frank Zappas Hot Rats-album og riffene og wah-wah-lyden fra ”Willie the Pimp” i den glødende versjonen av Chicago-standarden ”Miss You So”. Zappa-kollega Beefheart blir også gjenskapt med den skrapende slidelyden og Bo Diddley-rytmene i avsluttende ”Down South”.

Dette er blues. Du har hørt alt sammen før, men ikke på denne måten. Et av årets sterkeste album i genren. Vi kommer til å savne Paul Wine Jones.

/Øyvind Pharo