Recension
Lewis, Jerry Lee
Last Man Standing (The Duets)
(Edel Records)

Klok av skade rynker man øyenbrynene litt skeptisk over plater der gjestelisten er lengre enn listen over låter. Alle gode intensjoner til tross, risikoen er stor for at de store øyeblikkene forsvinner i partystemning og høy kjendisfaktor i studio, og at platene forsvinner som en parentes inn i både platehyllen og musikkhistorien.

Selv den mest blaserte anmelder må likevel løfte på de samme øyenbrynene etter å ha lest hvem som bidrar på årets Jerry Lee Lewis-utgivelse. Rock-, blues- og countryhistorien har vel relativt sjelden vært bredere representert på samme plate enn denne gang. De store bandene er godt dekket: Led Zeppelin er representert ved Jimmy Page, Rolling Stones ved Mick Jagger, Keith Richards og Ron Wood, Beatles ved Ringo Starr, Eagles ved Don Henley, The Band ved Roobie Robertson, Creedence Clearwater Revival ved John Fogerty. Rockens store soloprofiler er representert av bl.a. Neil Young, Eric Clapton og Bruce Springsteen. Countrymusikken er bl.a. representert med noen av sine ypperste representanter i George Jones, Merle Haggard, Willie Nelson og Kris Kristofferson. På samme måte er bluesgigantene B.B. King og Buddy Guy med på å gjøre lerretet enda bredere. Og listen er enda lengre. Prosjektet har også tatt sin tid – de første innspillingene ble gjort allerede i 2001.

Besetningen, og gjestenes respekt for hovedpersonen, viser til fulle hvilken posisjon Jerry Lee Lewis har og har hatt i rockehistorien, nå over 50 år etter at han gjorde sine første innspillinger. Som den ultimate ”bad guy”, et gigant-ego (en av de få som fletter inn omtale av seg selv i tredje person i en lang rekke av låtene) i en forpint skvis mellom pinsebevegelse og rock’n roll (og da mener jeg rock’n roll), vekslende mellom fryktløs og redd, i det eksistensielle og musikalske landskapet mellom himmel og helvete, har han hatt en egen evne til både å sjarmere og frastøte. Likevel, gjennom sin uomtvistelige musikalitet og frenetiske energi har han, tross sin arroganse og totale mangel på ydmykhet og diplomatiske egenskaper, klart å overbevise, imponere og skape begeistring i et halvt århundre.

Og – som den siste fra Million Dollar Quartet er han nå ”last man standing”, mens både Elvis, Carl Perkins og Johnny Cash har sunget sine siste sanger. Jerry Lee’s sjalusitokter overfor Elvis er viden kjent, kombinert med hans enorme popularitetsfall etter at han giftet seg med sin tretten-årige kusine, likeså. At han nå både kan le og synge sist, gir han ganske sannsynlig en stor tilfredsstillelse, all den stund han vel alltid har ment at han ikke har fått den plassen han fortjener, nemlig å nevnes i samme åndedrag som, etter hans egen, de kun 3 andre ”stylistene” i amerikansk musikkhistorie – Jimmie Rodgers, Al Jolson og Hank Williams.

Og det er intet mindre enn imponerende at den gamle mannen skinner som den store stjernen på dette albumet – de til tider ikke mindre innflytelsesrike gjestene inntar i noen tilfeller statistroller, i andre tilfeller fullverdige duettpartnere, men heller ikke da uten å forbli i skyggen av Jerry Lee. Det er kanskje kun Willie Nelson som klarer å matche ”The Killer” som likeverdig partner, i en nydelig versjon av Shel Silverstein’s ”A couple more years”.

Mens Jerry Lee Lewis for de aller fleste vil assosieres med sine monster-hits på Sun Records fra gjennombruddsåret 1957, ”Whole lotta shakin’ goin’ on” og ”Great balls of fire”, har han, også etter undertegnedes oppfatning, blitt sørgelig underkjent som balladetolker og country-vokalist. Hans 60- og 70-talls-produksjon på Mercury Records inneholder en lang rekke perler av melankolske countryballader med fraseringskunst og virtuost pianospill av ypperste klasse. Denne siden av artisten har dessverre i alt for stor grad måttet stå i skyggen av hans eget rock’n roll-image.

Med hederlige unntak som ”Rock and roll” (med Jimmy Page) og ”Pink Cadillac” (med Bruce Springsteen) synes jeg fortsatt at mer det mer ”laid-backe” stoffet er det som fungerer best, også på denne platen, eksempelvis i den herlige ”Twilight” (med Robbie Robertson), i sjarmerende duett med Keith Richards på ”That kind of fool”, og med Mick Jagger, som igjen viser sin fine countryside i ”Evening gown”, og slentrende med Merle Haggard i ”Just a bummin’ around”. ”Before the night is over”, med en annen gammel Sun-artist, B.B. King, på umiskjennelig gitar, fortjener også å nevnes spesielt. Det er i dette stoffet Jerry Lee Lewis viser at han kan røre hjertene og ikke bare rocke-foten.

Det skal ikke stikkes under en stol at platen inneholder flere låter som må betegnes som overflødige.

Det absolutte lavmål på platen må likevel være en irriterende sjelløs ”Honky Tonk Women” med Kid Rock, tett fulgt av en likegyldig ”I saw her standing there” med Little Richard. Med en litt strengere redaksjon kunne platen godt vært 7-8 låter kortere, og framstått som mer helstøpt. Likevel, den inneholder en lang rekke låter som du absolutt bør høre, låter som minner oss om hva Jerry Lee har vært, men som enda mer imponerer oss ved å vise at han fortsatt har en ungdommelig kraft i både vokal og piano, som mange av færre år kan misunne ham. Etter mange historier om sykdom og nedadgående formkurve er det derfor ekstra hyggelig å kunne anbefale ”Last Man Standing”.

/Johnny Borgan