Recension
John, Elton
The Captain And The Kid
(Mercury/Universal)

Sommeren 2000 satt Elton John og hans faste tekstforfatter gjennom størsteparten av karrieren, Bernie Taupin, en kveld på Eltons store terrasse i huset som ser utover Nice. De gamle vennene mimret over gamle dager, og innså at de ikke hadde gitt ut særlig mye bra siden de gjenopptok samarbeidet i 1980 etter noen år fra hverandre, noe også Ryan Adams hadde uttrykt overfor Elton. »Vi inngikk en pakt med hverandre på den terrassen. La oss begynne å lage plater vi kan være stolte over igjen«, forteller Elton til magasinet Mojo i et større intervju i forbindelse med utgivelsen av »The Captain And The Kid«. Albumet er en oppfølger til suksessplaten »Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy« fra 1975, og muligens også den beste siden den gang. 2001-utgivelsen Songs From The West Coast var strålende, 2004-platen »Peachtree Road« ikke fullt så vellykket, men »The Captain And The Kid« er en udiskutabel triumf.

Bernie Taupin har skrevet sine beste tekster på mange år, og Elton synger dem med innlevelse og styrke, til melodier som er blant de beste han har skrevet på lenge. Der den første platen handlet om feilslag, handler denne nye om å takle suksessen. Et nøkkelkutt i så måte er den flotte »Tinderbox« som tar for seg det skjøre forholdet mellom Elton og Bernie på høyden av suksessen i 1975. »The Captain And The Kid« åpner med »Postcards From Richard Nixon« som handler om duoens første møte med USA i august 1970, og avsluttes med tittelkuttet som er en gyngende countrylåt der Bernie plukker opp tråden og ser for seg deres videre eventyr. Albumet er marinert i alt som er amerikansk - både musikalsk og symbolsk - og er paradoksalt nok å betrakte som at de to engelskmennene vender hjem.

Så, er den nye platen bedre enn eh... originalen? Det er faktisk litt vanskelig å si. Personlig er jeg uendelig glad i for eksempel tittelkuttet på »Captain Fantastic«-albumet, og spesielt harmoniene som dukker opp etter linjene »And all this talk of Jesus, coming back to see us« som går slik: »Mmmmmm, couldn't fool us«. Det er unnagjort på et blunk, men det er et blunk som gjør platens åpning til noe nærmest profetisk: Glem Jesus, her kommer Elton og co. Og såpass var det nesten. Denne platen var den første til å gå rett inn på førsteplass på albumlisten til Billboard da den kom. Det sier mye om hvor stor Elton John (med Bernie ved sin side) faktisk var på den tiden.

De ga ut en imponerende rekke plater i årene 1969-76, og låter som »Tiny Dancer«, »Levon«, »I've Seen That Movie Too«, »Your Song«, »Rocket Man« og »Border Song« er bare noen få av klassikerne fra denne perioden. For ikke å snakke om den enestående »My Father's Gun« fra konseptalbumet »Tumbleweed Connection« (1971), en låt som inspirerte Bob Dylan og fikk The Bands Robbie Robertson til å uttrykke stor undring over at teksten var skrevet av en mann som på tidspunktet den ble skrevet ikke hadde satt sin fot på amerikansk jord.

80- og 90-tallet ble kreativt sett eksepsjonelt mørke år for Elton John, og det var på høy tid han og Bernie tok sin lille alvorsprat ved inngangen til atter et tiår. Bernie skildrer dette i den flotte »Old 67« mot slutten av platen: »Sentimental twilight, conversing on those virgin days, laughing about how the two of us sound, like a Tennessee Williams play«. Duoen kunne virkelig ikke fortsette å gi ut likegyldige plater, og med sine siste tre forsøk har de kommet temmelig nær fordums storhet. Med »The Captain And The Kid« er de antagelig så nærme som det er mulig for dem å komme. Det er i sannhet en plate de kan være stolte over.

/Erik Valebrokk