Recension
Capps, Grayson
Wail & Ride
(Hyena Records)

Grayson Capps er en original! Med eteren og platebutikkene overfylt av mer og mindre påkostede (og bleke) kopier, kan man av og til føle seg gammelmodig og stengt for nye inntrykk. Desto bedre når de nye, friske og originale stemmene når øret ditt, og beviser at du fortsatt kan glede deg over nye artister. Grayson Capps er en av disse. Etter sin kritikerroste debut ”If You Knew My Mind” (der to av sangene også er kjent gjennom soundtracket til ”Love Song for Bobby Long”) er han i år tilbake med ”Wail & Ride” – der artistens egen bruksanvisning for platen sterkt framholder at dette er en eneste stor kjærlighetserklæring til New Orleans, byen der huset hans fløt bort, der han har utviklet seg og slått rot som artist, til tross for hans opprinnelse i Alabama.

Allerede fra tittellåten i første spor, skjønner vi at dette er alvor. Tøff vokal og drivende akustisk gitar i en låt som låner mye fra klassisk folk, både i tone og tematikk. Og selv om platen flyter over av kjente tekstlige og musikalske referanser og inspirasjonskilder, overbeviser Capps med sin helt egne oppskrift og blanding av det hele.

Country-waltzen ”Jukebox” er platens eneste coverversjon, og viser til fulle at Grayson Capps behersker hele spekteret av roots-sjangre. I ”New Orleans Waltz” forteller han om tragedien som rammet byen, om det tapre håpet om gjenreisning, både fysisk og kulturelt, og om bitterhet mot myndighetene, ”George Bush, George Bush, you’re a lying hypocrite…” Melodien har et klart slektskap til John Prine’s ”Paradise”, og det vil ikke være noen overraskelse om Capps har hørt mye John Prine opp gjennom årene. (Se for øvrig videoen på youtube: www.youtube.com/watch?v=F_momROj3Qs )

Platen er variert, men samtidig helstøpt, gjennom det overbevisende nærværet i vokalen og gjennom et stødig komp med en sterk og potent gitar fra Capps selv, enten den er akustisk, slide eller elektrisk. ”Daddy’s Eyes” er en vakker ballade i springsteensk farvann, ingen ville stusset på Bruce’s versjon av denne. ”Give it to me” swinger som en moderne Louis Armstrong-låt, og “Poison” er New Orleans-groove i reneste Professor Longhair-stil.

I “Ed Lee” er det umulig å ikke tenke på Tom Waits, der låten kommer skjevt skompende ned over veien. Etter hvert tenker jeg kanskje enda mer på ”Wicked Grin”, John Hammonds mesterlige plate med cover-versjoner av Waits-låter. Uten at det på noen måte skal trekke ned blir jeg stadig sittende å tenke på hvilke stemmer Capps minner meg om, men jeg kan garantere at det kun er stemmer jeg har stor sans for. Litt John Hammond synger Waits, litt Delbert McClinton, litt Randy Newman, litt Steve Forbert, og ja, når han synger den nydelige avslutningslåta ”Waterhole Branch” hører man sannelig en liten dæsj av Kris Kristofferson også.

Og som New Orleans alltid har vært det, og som de store artistene alltid har vært det, er også Grayson Capps en smeltedigel for impulser og inspirasjon. Det skal bli svært spennende å følge utviklingen til denne artisten i årene som kommer. Original, men solid plantet i tradisjonen.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify