Recension
Brown, Greg
The Evening Call
(Red House Records)

Greg Brown’s mektige stemme gjør at du ser for deg bildet av en godslig brunbjørn tassende inn i bildet: »I woke up this morning wishing it would rain/All this heat and dryness is messing with my brain.« Jeg husker fra min barndoms platespiller, der single-plater spiltes på 45 RPM og LP på 33 RPM, så kunne man også kjøre farten ned til 16 RPM, noe som ga svært langsomme og dype stemmer. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg fikk denne assosiasjonen mens jeg skriver om Greg Brown. Mens stemmen muligens med dette kan høres ut som et grovt verktøy, oppdager en imidlertid raskt at den er svært rik på nyanser. Dette er stemmen som, midt i alt du stresser med, får deg til å stoppe opp, sette deg ned i sofaen og tenke på at det faktisk finnes viktigere ting her i livet enn det daglige maset.

Selv er jeg åpenbart forutinntatt: Jeg elsker Greg Brown! Når jeg setter på en ny plate med ham, er jeg helt sikker på jeg har en høytidsstund i vente. Selv om ikke alle platene holder samme kvalitet, inneholder absolutt alle av dem gyldne øyeblikk. Du forventer ikke de brå stilmessige skiftene, men et i hovedsak akustisk lydbilde med mye luft og rom, med god plass til vokalen, som nesten setter hele rommet du sitter i i svingninger. Du forventer enkle og vakre melodier. Du forventer musikalske referanser til hele americana-floraen, med folk, blues & country som dominerende ingredienser, gjerne ispedd noen sløye jazz-akkorder og –fraseringer. Du forventer blå poesi, humor og skarpe observasjoner. Du forventer et varmt, bankende hjerte, både for Mother Earth og for de nære ting. Du forventer en sval hånd på pannen.

Så setter jeg på »The Evening Call«. Og alle forventningene oppfylles, men på en slik måte du ønsker at forventninger skal oppfylles, når ribben serveres på julaften og når du tar første slurk av en rykende dobbel espresso. Greg leverer igjen et fint knippe av sanger med skrått blikk på moderniteten: »She found a new man on the internet/Wham I’m spam and it’s cold and dark and wet.« Det er også grunn til å trekke fram den sjarmerende lille vuggevisen »Mighty sweet watermelon«: »Sunflowers dancing like my daughters do/Life gets old, love makes it new/Come on down and meet us in the garden.« I »Eugene« resiterer han sine betraktninger om livet over stille komp, avbrutt av egne følsomme munnspillsoli: »The world we made scares the hell out of me«. Han ser mørkt på mange ting, men platen rammes likevel inn av kjærlighetssangene »Joy tears« og »Whipporwill«: »Long as I can have you I can take anything/So let love be home, and let the whipporwill sing.« Når det blåser som verst, finner vi trøst hos dem vi har kjær. Og i musikken. Som hos Greg Brown på »The Evening Call.«

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify