Recension
Diverse artister
Leonard Cohen: I´m Your Man
(Verve Forecast/ Universal)

Det er like greit å tone flagg. Jeg er overkvalifisert til å skrive om en hyllest-plate til Leonard Cohen. På begynnelsen av nittitallet brukte jeg tre år av livet mitt på å få gjennomført en norsk Cohen-hyllest; »Hvis månen hadde en søster«, der seks norske sangerinner tolket et dusin Cohen-sanger, oversatt/ tolket av teksforfatteren Håvard Rem.

Platen traff en tone og en, i internasjonalt perspektiv, gigantisk norsk interesse for den kanadiske poetens sanger. «Hvis månen hadde en søster» solgte forholdsvis raskt til platinum i Norge, og har hatt en betydelig eksport til en rekke andre land, på tross av at alle tekstene altså synges på norsk.

Flere av sangene hefra lever fortsatt på norsk radio, tretten år etter at platen kom ut. Bakgrunnen for dette er ganske sikkert nordmenns lange kjærlighetsforhold til Cohen, og Cohens private, spesielle forhold til Norge. Marianne fra «So long, Marianne» bor fortsatt i Norge, og Cohen kjenner fortsatt moren til vår nåværende statsminister.

i årene som har gått siden tidlig nittitall, har det blitt obligatorisk øvelse for alle retttroende rockjounalister å oie seg over sjangeren «Tribute-plate». Det er rett og slett tvingende nødvendig å melde at verden virkelig ikke trenger nok en hyllest-plate.

Det er det ikke vanskelig å si seg enig i. Akkurat som verden ikke trenger en ny brit-popplate, en ny slapp reggae-plate, en ny rapper med pikken i trillebor, en ny metall-tulling som brøler på seg brokk eller en ny produsent-skapt motesangerinne.

Er tribute-platen på det nivået som produsenten/ entreprenøren Hal Willners lydspor til Lian Lunsons dokumentarfilm «Leonard Cohen: I´m Your Man» er, så er mitt syn; Go ahead, forgyll vår hverdag.

Faktum er at Lunsons film er en konsekvens av Willners New York-konsert »Came so far for Beauty: An Evening of Leonard Cohen Songs«. Multiartistforestillingen har vært så vellyket at den har vært gjennomført også i England og Australia og skal gjentas på ytterligere scener i høst.

Willner har fått med seg et utvalg artister som alle kan påståes å ha en slags spirituell kontakt med Cohen eller musikken hans; Nick Cave, Handsome Family, Jarvis Cocker, Wainwright/ McGarrigle-familien, representert ved de unge, Martha og Rufus, samt søstrene Kate & Anna.

Videre Teddy Thompson (sønn av Richard & Linda), engelske Antony, Beth Orton og de to Cohen-backupsangerinnene, Perla Batalla og Julie Chistensen.

Mine personlige favoritter her er Thompsons overlegne »Tonight will be fine« og Caves »I´m your Man«. Selvom jeg fikk overdose av Antony på hans egen plate, er han svært overbevisende i sin versjon av »If it be your will». Rufus Wainwright lar ikke sjansen gå fra seg til å gjøre »Chelsea Hotel no.2«, med det eksplisitte blow-job-verset. Wainwright får også mer enn godkjent for bitende satiriske »Everybody knows«.

Platen åpner og avslutter med den sangen som Cohen selv, så langt, mener er hans beste noensinne; »Tower of Song«, der Cohen fortsatt venter på svar på det eksistensielle spørsmålet »How lonely does it get?«. Hank Williams har fortsatt unnlatt å svare.

Martha Wainwright åpner platen med å slå fast at Hank Williams har god utsikt der han bor skyhøyt , et hundre etasjer over Cohen, i sangens tårn.

Tildragelsen rundes av med Cohen selv, i duett med Bono og U2, tapet på en strippeklubb i New York, der begge altså inrømmer at det er langt opp til Hank.

/Tom Skjeklesæther