Recension
Mattisgard og Røine
Sudan Dudan
(Ta:lik)

I dette tilfellet har jeg bare ørene mine - cd-omslaget er holdt i en sørgelig gråbrun tone, og de grå bokstavene forsvinner inn i det uleselige for undertegnede. Det er godt mulig jeg går glipp av vesentlig informasjon her, men jeg akter ikke å kjøpe nye briller på grunn av et cd-omslag som vel er noe av det minst lesevennlige som noen sinne er blitt produsert. Hørselen får klare seg uten det støttehjulet et informativt cd-cover skal være.

Når det er sagt, iler jeg til med å melde at det jeg hører er vellyd. Kvederen Marit Mattisgard og strengekunstner Anders Røine har laget en sublim versjon av et knippe norske folkeviser. Det oppstår en vakker samklang mellom den stilsikre kvedingen og det akustiske akkompagnementet - absolutt norsk møter elementer fra enkel amerikansk folkemusikk representert ved gitar, fele, banjo og mandolin.

Tekstene handler i det vesentligste om svik, armod og brå død i rikt monn - tema som går igjen i folkeviser og skillingsviser. Det står da også å lese på omslaget (så langt mitt syn rekker): ”Terribly sad songs, lost love, bitter tears.” Til tross for at det er forferdelig triste tekster som foredras, gir de rene og luftige arrangementene og skjørheten i stemmen en forunderlig ro i sinnet.

Et par ridderviser og et par skjemteviser er det også blitt plass til. Her er en norsk versjon av ”Bondens hustru,” som den utmerkede svenske folkemusikkduoen Folk og Rackare hadde på en LP som kom ut i 1976. Hos Mattisgard og Røine heter den ”Prestens hustru,” og blir hakket mer vidløftig ettersom vi her har å gjøre med en prestefrue som i klartekst beskriver sin utroskap. Det var nok i sin tid en vovet sang.

Personlig favoritt er visa ”Ridder og mø,” hvor ridderen til slutt blir så lei av det kravstore fruentimmeret at han truer med å gi henne til svenskene - kanskje de klarer med henne.

Men jeg regner med at svenskene så absolutt klarer med Mattisgard og Røine.

/Karin Westrheim