Recension
Dylan, Bob
Memoarer Del 1
(Damm Forlag, 287 s. Oversatt av Hans Marius Stormoen)

I sangen »Things have changed« (1999) synger Bob Dylan »..All the truth in the world adds up to one big lie..«.

Skal vi lese det første bindet av Bob Dylans bebudede selvbiografi-trilogi i lys av denne påstanden, ute på norsk samtidig med den amerikanske originalen, kan vi håpe at Dylan lyver så det renner etter på de 287 sidene som utgjør »Memoarer Del 1« (Amerikansk tittel »Chronicles Volume One«).

Sannheten som målbar størrelse er et sentralt tema i boken. I forbindelse med at Dylan på sekstitallet blir innvitert til å bidra med sanger til en teateroppsetning, skrevet av den betydningsfulle amerikanske poeten Archibald MacLeish, sier Dylan følgende; »..Stykket inneholdt immidlertid noen ødeleggende sannheter, men de ville jeg holde meg langt unna. Sannheten var det som lå meg minst på sinnet, og selv om det fantes noe slikt, ville jeg ikke ha det i mitt hus. Ødipus lette etter sannheten, og da han fant den, ødela den ham. Sannheten var en grusom, syk vits, og ferdig med det. Jeg ville snakke ut av begge munnvikene samtidig, og hva du hørte var avhengig av hvilken side du var på. Hvis jeg noen gang kom til å snuble over en sannhet, ville jeg sette meg på den og få den til å holde seg i ro.«

Uttalelser som gir et interessant innblikk i Bob Dylans livsanskuelse og samtidig er et godt eksempel på tonen i denne boken. Hvorvidt dette er sannheten om Bob Dylan kommer altså an på hvordan du holder boka når du leser den. Under alle omstendigheter tar Bob Dylan oss med på en reise som aldri blir kjedelig. Noen som ser paralleller til Dylans virksomhet som omreisende song and danceman?

Omslaget på boka er prydet av et fotografi av New Yorks Time Square, antagelig slik det så ut da Bob Dylan kom til byen for første gang, tidlig på sekstitallet.. Et visuelt uttrykk ikke ulikt bildet av James Dean på fotografiet som bærer tittelen «Boulevard of Broken Dreams». Det er grunn til å tro at Robert Zimmerman fikk sine aller villeste drømmer oppfylt.

»Memoarer Del 1« er delt opp i fem avsnitt, som hopper frem og tilbake i tid, uten noen hensyn til kronologisk fremdrift, slik den amerikanske tittelen skulle kunne få en til å tro. Der er Dylan helt in character. Som sangtekstforfatter var han banebrytende på nettopp dette. Å skape stor poesi uten hensyn til lytterens behov for en sammenhengende fremdrift tekstmessig. Noen av hans mest kjente sanger er jo slike strømmer av bilder og formuleringer som tilsynelatende ikke har noen umiddelbar logisk sammenheng. Således blir lesingen av »Memoarer Del 1« en opplevelse ikke ulik det å lytte til Dylans musikk.

Hva slags bok er så Dylans første selvbiografi? For det første er den ikke en »Tell-all-story« der vi druknes i avslørende og »sjokkerende« private detaljer slik mange biografier fra underholdnings/ kunstverdenen har en tendens til å være. Vi får høre svært lite om Dylans privatliv, i hvertfall i årene etter at han fikk sitt gjennombrudd. Riktignok snakker han om årene han var gift med Sara Lownds (moren til barna hans), men bare om problemene som hans status som legende og ikon påførte familien. Han tar noen, til dels, rasende oppgjør med idiotene som ville gjøre ham til »talsmann for sin generasjon«, en politisk Jesus-figur som skulle føre sine samtidige ut av den amerikanske livsløgnen. That ain´t me babe, that ain´t me! Han beskriver detaljert sitt svært huslige hjemmeliv, med bleieskift og tåteflaskevarming, mens kollegene hans lar Woodstock-festivalen utfolde seg i nabolaget, med tre dager peace, love & music.

Dylan bruker plenty plass på sin introduksjon til musikkbransjen. De to første avsnittene, tittulert »Foten innenfor« og »Det tapte landet« er nærmest å betrakte som takkebrev til alle som hjalp ham da han var »ingenting«, sangerne/ låtskriverne Fred Neil (kjent for Harry Nilsson-hit´en »Everybody´s Talking«) og Dave van Ronk. (Sistnevnte gjorde en av sine siste plateinnsatser på Tom Russells folkopera »Man From God Knows Where«) og selvfølgelig den legendariske Columbia-A&R-mannen John Hammond. Men Dylan nøyer seg ikke bare med disse. Han lar oss stifte bekjentskap med haugevis av andre personligheter han traff i de innledende årene, folk som lot ham overnatte på sofaene sine og som lot ham pløye gjennom platesamlinger og bokhyller. En parade av amerikanere med liv og skjebner fjernt fra klisjeene om amerikansk livsførsel.

Avsnittet »Oh Mercy« tar for seg epoken som førte frem til innspillingen av albumet med samme navn og månedene da Dylan samarbeidet med kanadieren Daniel Lanois for første gang. Dylan forteller at han følte seg kreativt parkert, at han var svært nær ved å legge opp som artist og musiker. At turneene med Tom Petty og senere Grateful Dead var tilnærmede zombie-tilværelser. Men at utfordringene som han taklet sammen med Lanois i hans spesielle studio i New Orleans i 1989 hjalp ham å refokusere sin musikalske virksomhet. Her er Dylan selvutleverende og samtidig svært raus overfor omgivelsene sine. Kanskje bokas beste avsnitt.

Summert opp er »Memoarer Del 1« svært vellykket og lover godt for de kommende to bindene. Holdes nivået oppe, kan vi sitte med et puslespill som vil være umistelig i forhold til å forstå det siste århunderets aller viktigste musikalske historie. At det samtidig altså er epokegjørende poesi har vi visst lenge.

Bob Dylan har visstnok vært foreslått til Nobels litteraturpris syv ganger allerede. At han ikke har fått den bekrefter alle fordommer som tenkes kan om det litterære parnass. Det blir pinlig for Nobelkommiteen den dagen de gir prisen til en forfatter som er stor nok Dylan-fan til å gi prisen videre til Bob.

/Tom Skjeklesæther