Recension
Clark, Guy
Workbench Songs
(Dualtone)

Jeg husker sommeren da kjæresten min, som hadde vært på språkkurs i England, kom hjem med Guy Clarks debutalbum, »Old No.1« i kofferten. Det var som om Clark hadde slått til med et Best of-album på første forsøk; Jeg mener »Rita Balou«, »LA Freeway«, »She ain´t going nowhere«, »A nickel for the fiddler«, »That old time Feeling«, »Texas-1947« og »Desperados waiting for the Train«!! Vanskelig å toppe noe slikt. Sommeren 1975 står igjen i minnet som en evig solfylt maraton med kald vin, grilling og Guy Clark på heavy rotation på stereoannlegget.

Når sant skal sies har ikke den Nashville-bosatte Texas-trubaduren laget en like flott plate som debutalbumet i årene som har gått, men det er bare det usansynlig høye nivået som gjør at f.eks. »Old Friends« (89) og »Boats to Build« (92) må finne seg i å stå lenger nede på lista. I konkurranse med de fleste andre er dette overlegne plater. De senere årene har Clarks utgivelser vært ugjevne, det har virket som om han ikke har vært overvettes motivert.

Det er derfor veldig gledelig å kunne melde at Clark med »Workbench Songs« virkelig har fått en nytenning.

Platas tittel henspiller både på det faktum at Clark, ved siden av sitt låtsnekkeri, også er en seriøs instrumentmaker, som lager egne, akustiske gitarer og det faktum at mye av platas materiale er et resultat av samarbeid med Clarks nære krets av kolleger; Rodney Crowell, Verlon Thompson, Gary Nicholson, Lee Roy Parnell, Steve Nelson og Darrell Scott.

Nøkkelen til at «Workbench Songs» er en slik fryd å høre på, er variasjonen i materialet. Clarks stemme og metode kan, når materialet er svakere enn her, tippe over i det ensformige. Her veksles tempo og trøkk med Clarks patenterte lavmælthet på en svært så effektiv måte.

Åpneren »Walkin´ man«, en ode til folk som følger sin egen stemme, enkelt og svært så effektivt. »Magdalene«, som Clark selv beskriver som »bare et lite impresjonistisk maleri«, fortjener virkelig å henges i glass og ramme, Clark på det mest melodiøse. »Tornado Time in Texas« og »Funnybone« er begge utsøkte eksempler på den Texas-låtskrivertradisjonen som Clark er en av de fremste eksponentene for. Humor og melankoli i skjønn forening, mikronoveller som i løpet av noen få minutter får deg til å glise eller kjenne nappet i hjerterøttene. »Funnybone« handler om rodeoklovnen som taper i kjærlighet og i samme slengen mister fundamentet for yrket sitt, evnen til å være morsom, the funnybone.

»Out in the Parkinglot« kjenner Clark-venner fra liveversjonen på 97-albummet «Keepers». Her har Clark, som den perfeksjonisten han her, finpusset teksten.

»Analog Girl« er et hjertesukk over teknologiens grep over det moderne livet og »Worry be Gone« er ganske enkelt en hyllest til rus. Den som har sett dokumentarfilmen om Townes Van Zandt, »Be here to love me«, vet at Clark ikke sier neitakk til en marguerita eller tre.

Clark gjør da også en uendelig vakker tolkning av bestevennens »No lonesome tune«...»..days up and down they come, like rain on a conga drum..«.

Townes van Zandt og Guy Clark. Det beste av Texas-låtskriving. Her forvalter og viderefører Clark denne gaven til oss musikkelskere på forbilledlig vis. Kanskje sommeren 2006 varer like lenge som den i 75.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify