Recension
Cash, Johnny
American V: A Hundred Highways
(American/ Lost Highway/ Universal)

I intervjuer som Johnny Cash gjorde den siste sommeren han levde, fortalte han at det var sangene som holdt ham gående. Hver dag hørte han på nye og gamle sanger. Det var i sangene, i musikken, han fant det meningsfulle, etter at June døde fra ham, i mai 2003.

De som på en eller annen måte fanget interessen hans, la han ned på tape. Da han døde, 12. september 2003, var en tur fra Hendersonville til Los Angeles, for å jobbe videre med »American V«, det neste som stod på tapetet.

Det har tatt nesten tre år for Rick Rubin å ferdigstille »American V: A Hundred Highways«. Ikke fordi platen er en kompleks produksjon, men sansynligvis fordi tidspunktet skulle være riktig for utgivelse. De siste årene har det som kjent kommet en stadig strøm av Cash-plater og videoer. I motsetning til hva en del nepenøtter måtte påstå, det meste har vært relevante og kvalitative utgivelser.

I årene som har gått siden den første »American Recordings« (1994) har Johnny Cash gått fra å være, nettopp Johnny, til det monumentale varemerket CASH, som pryder alle utgivelsene til American/ Lost Highway.

Et four-letter word som rommer en kompleksitet og en integritet som det siste året bl.a. har solgt 220.000 kinobilletter, i Norge alene.

Det er ikke lenger mange som stiller seg uforstående, når Cash betydning for populærmusikken i det siste hundreåret sidestilles med tidligere Sun Records-kollega, Elvis Presley.

Johnny Cash ikonstatus kommer imidlertid med en pris. Det finnes en tendens, blant nyfrelste kritikere, til å avfeie Cash musikk pre-Rubin.

Det er selvfølgelig sprøyt. For å gjøre det klart: »American Recordings« platene er ikke Cash´ beste utgivelser. Det er flere enkeltstående utgivelser som topper disse fem siste; Fengselsplatene fra Folsom og San Quentin, »Johnny 99« og »The Fabulous Johnny Cash«. Men siden Cash gjorde mye av sitt grensesprengende arbeid i en epoke da singler regjerte, er mange av hans største sanger satt sammen i en mengde albumkonfigurasjoner.

Det betyr ikke at »American Recordings«-serien ikke er betydningsfull og inneholder en rekke høydepunkter. »V« er intet unntak.

Snarere tvert i mot, Cash synger innimellom bedre enn en kunne vente når man tar i betraktning helsetilstanden hans det siste året.

»Like the 309« skal være Cash´ siste skrevne og innspilte sang. At codaen bruker tog som billedspråk er så riktig at det gir mistanke om at Cash må ha forstått at slutten nærmet seg. Debutsingelen fra juni 1955 var »Hey Porter« (en hyllest til sørstatene sett fra toget) med »Cry, cry, cry« på baksiden.

Cash gjør sanger av Bruce Springsteen, Gordon Lightfoot, Hugh Moffatt, Don Gibson, svigersønnen Larry Gatlin, Rod McKuen, Hank Williams (»On the evening train«) og kanadieren Ian Tyson. Sistnevntes »Four Strong Winds« er Kanadas uoffisielle nasjonalsang. Tyson sang den under åpningen av vinter-OL i Calgary.

Her gjør Cash den til »American V: A Hundred Highways« høydepunkt. Den virvelvinden som vi kjente som Johnny Cash har stilnet. Svart blir aldri det samme.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify