Recension
Costello, Elvis
The Delivery Man
(Lost Higway/ Universal)

Elvis Costello fylte femti i slutten av august. Han ble med andre ord født bare noen få uker etter at Elvis Presley spilte inn sin første singel for Sun Records.

Han har holdt det gående i et forrykende tempo helt siden han dukket opp på Stiff records med debutalbumet »My Aim Is True« i 1977. Å skaffe seg full oversikt over hans katalog er ingen liten jobb, han har spredd talentet sitt ut over så mange sjangere og uttrykk, samarbeidet med så mange forskjellige musikere og komponister, at et tilbakeblikk er en monumental oppgave i seg. Selv om de ikke er like mange som Dylanogene, så finnes det selvfølgelig en god del Costelloger der ute. En kamerat av meg oppfatter seg selv som Costello-fan. Da jeg forleden spurte ham om hva han synes om nye »The Delivery Man«, svarte han at han ikke hadde tatt seg tid til å høre godt nok etter ennå. Han hadde vært igjennom en lengre periode der han ikke hadde orket å høre på Costello, det hadde blitt for mange plater, for mange sanger, for mange ordflommer.

»The Delivery Man« har blitt beskrevet som Costellos nye, southern plate, den er sogar utgitt av selskapet Lost Highway, boutique-etiketten for Universal Records eskapader innen nettopp, Southern Good Taste.

Platen er laget med backinginkarnasjonen The Imposters. Charter-Costello musikerne Steve Nieve (piano)og Pete Thomas (trommer) og bassisten Davey Faragher, her og der utøket med Clover (!) steelgitarist John McPhee. Costello hamrer i vei på allehånde gitarer. På toppen, de udiskutable attraksjonene, stemmene til Lucinda Williams og Emmylou Harris.

»The Delivery Man« er allikevel ikke noen ny »Almost Blue«. Countrysangene er der, men de er i mindretall opp mot mere »tradisjonelle« Costello-rockere. Emmylou Harris er med å løfte »Heart shaped Bruise« til en Costello- countryklassiker vi ganske sikkert vil stifte bekjentskap med på senere antologier. Costello forteller at han skrev sangen mens han spilte på Ryman Auditorium (Grand Ole Opry) for noen få år siden. Emmylou er også med på »Nothing clings like Ivy« og avsluttende »Scarlet Tide«, der duetten bare backes av en ukulele (»Ukulele, the next big thing«!). Det er akkurat så vakkert som det høres ut som på papiret.

Favoritten min er allikevel »There´s a Story in Your Voice«, en melodisk fetter til tidlige Costello-countryrockere som »Radio, Radio«. Twangy gitarer og Lucinda Williams stadig mer texanske drawl gjør dette til en gyngende opptur. Yehaa-ropet til slutt er helt på sin plass.

Rolling Stones David Fricke beskriver »The Delivery Man« som en southern goth opera. Hvorvidt det går ann å lese såpass stringens ut av sangene her, er jeg usikker på, men »The Delivery Man« har så mye gående for seg at platen meget vel kan komme snikende oppover i spillebunken utover høsten. Costello skriver fortsatt voksne sanger for voksne mennesker. Fulle av den ambivalens som levd liv etterlater en med.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify