Recension
Springsteen, Bruce
We Shall Overcome The Seeger Sessions
(SonyBMG)

Både i tekstheftet, og på den medfølgende dokumentar-videoen, understreker Bruce Springsteen at musikken som er å finne på nye »We shall overcome/ the Seeger sessions« ikke bare spilles, den lages samtidig.

Dermed skiller den seg radikalt fra det meste Springsteen har gitt ut, ikke minst hans siste to plater; »The Rising« og »Devils & Dust«.

Plater som har vært gjenstand for nitidig studioutvikling og som i sine plettfrie fremtoninger mangler x,y & z-faktorene som gjør at du orker å høre platene om og om igjen. La oss være ærlige, hvor mange av oss (presumtive Springsteen-fans) har fortsatt å lytte til Springsteens plater ut over de første rundene? De siste, skal vi si, tyve årene?

Her er innfallsvinkelen en helt annen. Springsteen og kona, Patti Scialfa, har innvitert et knippe musikere hjem til seg selv, til hootenany på gården. Det kan synes som om disse opptakene i utgangspunktet ikke engang var ment for utgivelse.

Det dreier seg i stor grad om sanger som faller i en av de to kategoriene »Traditional« og »Public Domain«. Altså ikke om Pete Seeger-originaler, men sanger som den nå 87 år gamle folk-kjempen har brakt videre i sin lange karriere.

Det er sanger som i stor grad er en del av vår felles kulturarv, sanger vi har hørt i haugevis av versjoner; »John Henry«, »Erie Canal«, »Jacob´s Ladder«, »O Mary don´t you weep«, »Shenandoah«, »Froggie went a Courtin« og tittelkuttet, borgerretts-oppropet, »We shall overcome«.

Det som løfter denne platen til det beste fra Springsteen siden..alt for lenge siden, er det åpenbare faktum at alle har det helvetes morro. Aller mest sjefen selv, som sprudler over av den smittende Springsteenske entusiasmen som selvsagt har vært grunnlaget for mannens enestående livestatus.

I den medfølgende dokumentarfilmen er Bruce like opptatt av alle har nok å drikke, som at den mangfoldige instrumentparken er stemt. Feler, madoliner, banjoer (selv-fuckin´-følgelig), tamburiner, gitarer, tubaer, tromboner, ståbass, pumpeorgel og spikerpiano, trekkspill og allsangkor som forhåpenligvis fikk sove rusen av seg før de de igjen satte seg bak rattet. De fleste er med for første gang i Springsteen-sammenheng. Bare trombonisten, Richie «La Bamba» Rosenberg (Southside Johnny & The Asbury Jukes) og fiolinisten Soozie Tyrell (bl.a. Buster Poindexters band) tilhører Springsteens krets. De er selvfølgelig alle mer enn kompetente. Til å gi nytt liv til denne salige blandingen av gospel, old-time stringband musikk, Dixieland jazz og eldgamle folkeviser.

Bruce gauler og hoiter, han roper navn på musikere og forlanger soloer, han danser og han skratter. Han er åpenbart over seg over å finne sin plass i videreføringen av denne tradisjonsmusikken.

Resultatet er vannvittig medrivende, det er innimellom djevelsk fengende og det er like ofte beinfremt rørende. Jeg spiller åpningskuttet, »Old Dan Tucker« og min åtteåring ser opp fra lap-toppen og roper; »Pappa! Spill den der en gang til a´?«. Sånn blir denne musikken overlevert fra generasjon til generasjon, det er ikke mer mystisk enn det og det er samtidig helt magisk.

/Tom Skjeklesæther