Recension
Wikström, Rolf
Live 2005
(Black Light)

Da jeg på 70-tallet var med på å starte opp Oslo Bluesklubb, fikk vi amerikanske bluesartister til klubbkveldene gjennom samarbeid med de svenske bluesforeningene i Scandinavian Blues Association. På denne måten fikk bluesklubben også de store nye svenske bluesnavnene på den tiden, Sven Zetterberg, Peps og Totta. Men ingen var så intens og personlig som Rolf Wikström. Han sang for det meste låter han selv hadde skrevet. Og han sang dem på svensk.

Hans blues tilhørte den sterkt samfunnsbevisste svenske rocken, og han fikk på den måten et stort publikum som har fulgt ham siden. Han kombinerte sin krasse sosialrealisme med amerikansk bluesfeeling. Sammen med sitt daværende band Hjärtslag kom han til Norge på turné med giganter som Roy Brown, Albert Collins og Charles Brown. Roffe har holdt på i over 30 år. Han har gitt ut album i fleng og gjort mer 4000 konserter, den som regner vil finne ut at han har spilt for halvannen millioner publikummere. Han er en unik sceneartist med et enormt trykk og utstråling med rusten og raspete sangstemme og et gitarsound av nakne nervestrenger. Og som han uttaler i forbindelse med denne live-platen, sammenlignet med studioversjoner gjennomgår låtene en transformasjon når de framføres for publikum. Kanskje mer enn noen annen muskkgenre er blues best som livemusikk, men ikke alltid lar den seg overføre på plate, men hvis man skal nevne store bluesalbum så er det jo nettopp live-LPene til Muddy Waters, B.B. og Albert King noe av det første kommer på. Rolf Wikström Live 2005 er et stort album.

Denne dobbelt-CDen består av i alt 22 låter tatt opp på ulike spillesteder i Sverige i løpet av fjoråret. Hans nåværende band Bluehammer med trompet, saksofon, klaviatur og andregitarist låter som et rutinert Memphis/Chicago- lag som kan sine B.B. og Albert King-licks. Og nettopp Albert Kings hviler over åpningskuttet ”Bluesen Läkar Våra Sår”, Roffes svenske oversetting av klubb-klassikeren ”I’ll Play The Blues For You”, og som er så kul og tøff Fasching-intim at gamle Albert sikkert sitter og smiler oppi blueshimmelen. Roffe skaffet seg Alberts origingal allerede da den kom ut i 1972. Han gjør også en annen av den moderne gitarbluesens hjørnesteiner, T-Bone Walkers ”Stormy Monday”, som Roffe så veltalende oversatte med ”Jävla Måndag” og hadde som tittellåt på sitt album fra 1978. Denne versjonen er arrangert tettere opp til Walkers original og tilbake i dur.

Noe som ikke har vært på skive før er hans instrumentalboogie ”Roffes Stomp”, som er hans egen ville syntese av Magic Sam, Guitar Junior (Lonnie Brooks) og Freddy King. En kokende showstopper før han går over den sjelerystende mektige ”Som vattnet flyter i floden”. Og da har du også opplevd gjenhør med ”Vi ska bygga upp en kyrka”, ”Gud på Tunnelbanan”, ”Inte en spänn på fickan”, ”Du säjer du ska lämmna mej” og hans Nils Ferlin-låt ”Över tusen hav”. La det være sagt nok en gang, Roffes originallåter står veldig godt både til Albert King, Nils Ferlin og T-Bone Walker. Han er en blueskjempe.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify