Recension
Little Willies
The Little Willies
(Milking Bull/ EMI)

Det er ikke ofte at superstjerners hobbyprosjekt, hvilke uttrykk de måtte ta seg, er verdt mer enn en skeivt smil. Texanerinnen Norah Jones har solgt mange, mange millioner av sine to jazz-light plater på den velrennomerte jazz-etiketten Blue Note. Selv om mange, ikke minst av hennes europeiske publikum, ikke vil ta i countrymusikk med ildtang, så har Jones begge plater hatt klare countryelementer. Jones har aldri lagt skjul på at hun er nesegrus beundrer av Willie Nelson, og opphavet til dette bandet, er ønsket om å spille Nelson-musikk. Navnets dobbelbunn er altså både en hyllest til The Red Headed Stranger og en (selvironisk?) grisevits.
Sangjobben deles mellom Norah og den alldeles utmerkede sangeren Richard Julian.

Underveis har repertoiret utvidet seg til også å inneholde sanger av andre størrelser fra countryhistorrien, ved siden av Willie.

Fred Rose, Hank Williams, Kris Kristofferson, Townes Van Zandt, Tompall Glaser & Harland Howard og Jimmy Driftwood. I tillegg parhestene Jerry Leiber & Mike Stoller.

Forbløffende nok makter bassisten Lee Alexander og gitaristene Julian & Jim Campilongo å levere egne sanger som står seg godt opp mot klassikerne!

The Little Willies, albumet, vil neppe gå over i musikkhistorien som viktig. Men allikevel er det en tretttenspors lykkepille, åpenbart for de glade musikantene, og udiskutabelt også for oss lyttere. Innimellom er det til og med noen uortodokse gitardetaljer og rytmiske sprell, som tilter prosjektet elegant ut av det selvfølgelige fokuset.

Aftenenen på honky-tonken avsluttes av en sang med den alt annet enn rurale tittelen «Lou Reed». Hva som bringer den gamle grinebiteren inn på Little Willies jorde, lar vi forbli en hemmelighet.

/Tom Skjeklesæther