Recension
Douglas, Andrew
Searching for the Wrong-Eyed Jesus
(Plexi/Arene-BBC/ The Andrew Douglas Company)

I åpningssekvensen på denne filmen sier Jim White, sangeren som laget platen som trigget filmskaper Andrew Douglas idé om foretakendet, at fundamentet for å lykkes, ligger i å kjøre den rette bilen.

--Skal du få fattige mennesker i tale, så nytter det ikke å komme trillende i en Lexus eller noe slikt..

White & Douglas rent-a-wreck viser seg å være døråpneren på denne omfattende kjøreturen ned bakveier og gjennom landskap og småbyer, som ikke figurerer forann på turistbrosjyrene fra sør-statene.

Whites bil er selvfølgelig en rullende metafor for den virkeligheten vi beveger oss gjennom, rusten og bulkete, men med voldsomme hestekrefter under panseret og et interiør som er slitt, men komfortabelt.

White forteller at han har reist verden rundt (Han spilte i Oslo og Gøteborg i fjor), men at han har bestemt seg for å være en southerner. Selv om han ikke er en ekte, han flyttet dit fra California som liten gutt.
Det er her inspirasjonen til musikken hans ligger, i en mystisk blanding av landskap, lukt, temperatur og skjebner.

I Douglas sobre og elegante bilder løftes denne uvirkelige virkeligheten ut til oss. Med en kameraføring som henter mye fra moderne featurefilm (Davis Lynch), lar Douglas oss sveve gjennom landskap og interiører på en måte som krysser grensene mellom drøm og virkelighet. »Searching for the Wrong-Eyed Jesus« tar dokumentarfilmen til det neste nivået, her er ikke bare en serie snakkehoder, lenket sammen. Men en visuell helhet som lover godt for dokumentar-sjangeren (noe av det samme er å se i tidligere rootsy.nu-omtalte »Lubbock Lights«, om musikkmiljøet nord i Texas).

Menneskene vi møter langs Whites ferd har det til felles at de er marginaliserte i et USA som bare jager videre i sin heseblesende og altutslettende konsumsjon. Dette er folk som gjennomgående har fått rødt kort i the pursuit of happiness. I sin avmakt henvender de seg til to krefter, en allmektig Gud eller sanheten som finnes i bunnen på en flaske.

De fleste av de White snakker med forteller at det bare finnes to valg, frelse eller fortapelse. Og at du er tvunget til å velge det ene eller andre. Det finnes ingen middle ground.

White stopper i fundamentalistiske kirker, fengsel, truck stops, biker barer, kullgruver og junkyards. Han treffer forfatteren Harry Crews på en hullete bakvei, en stemme som prøver å sette sørstatslivet inn i en større eksistensiell, litterær sammenheng.

Han treffer mennesker som åpenbart ballanserer på kanten av stupet. En kvinne kan fortelle om en dødsdømt, som kjenner flammene fra helvete slikke rundt beina, i det han henrettes!!

Ut og inn av dette noir-bildet glir et utvalg av Whites kolleger; Handsome Family, Johnny Dowd, David Eugene Edwards (ex- 16 Horsepower) og David Johansen. I tillegg banjospilleren Lee Sexton og en dametrio som fremfører en hjerteskjærende versjon av morder-balladen »Knoxville Girl«.

Mesteparten av materialet som fremføres, på bensinstasjoner, i frisørsalonger og på bilpanser, er laget av artistene som fremfører det. De er alle moderne videreførere av den musikalske arven som finnes i Harry Smiths »Anthology of American Folk Music«.

Med hjelp av et kamera og en bil fra den gangen Detroit ikke hadde miljøbevegelsen på nakken, med en Jesus-figur stikkende ut fra bagasjerommet, klarer Jim White & Andrew Douglas å fange denne parallelle tilstanden. Det er vel anvendte 80 minutter å få det med seg.

/Tom Skjeklesæther