Recension
Blues Explosion
Damage
(Mute/EMI)

Det føles riktig at Blues Explosion har droppet Jon Spencer fra bandnavnet, for de to andre i bandet, trommeslageren Russell Simins og gitaristen Judah Bauer, er like temperamentsfulle og kreative i prosessen som sangeren. Låtene er signert Blues Explosion kollektivt og »Damage« er en massiv, helstøpt og vill rock´n´rollplate med opprørske og politiske holdninger som er like mye hip-hop, soul og funk, som Stones, Chuck Berry og Stooges. Det feite rockesoundet fra forgjengeren Plastic går opp i en høyere enhet med de skranglete eksperimentene fra de tidligere platene. Tolv spor rett i fleisen klippet sammen i en helhet med bare tiendels sekunds pauser i mellom . Alle med hver sin identitet og stemplet med forskjellige superprodusenters avtrykk: Free Association…David Holmes, Dan the Automator, Steve Jordan, Elegant Too pluss noen til. Men likevel, Spencers sangerpersonlighet er like mye i front som Mick Jagger eller Lou Reed. Arrogansen hans står til det mektige soundet.

På spor 2 leverer de sin hittil sterkeste kandidat til en hitlåt. »Burn It Off« er Blues Explosions »Jumpin´ Jack Flash«, med tordnende gitarriff og Spencer som vrælende rock´n´roll-konge. Det er også andre spor med eggende gitarrock , men »Damage« har også tydeligere svart musikkinnflytelse enn noen av de tidligere platene. Ta spor 5, »Hot Gossip«. Shaft-rytmer og 70-tallsfunk omgir Spencer og Chuck D fra Public Enemy som i Scott-Heron/Marvin Gaye-stil synger og rapper med politisk budskap: »it´s much more than black and blue…there´s a war goin´ on…it´s hot gossip”. We gotta get on up and shut it down…« Soulballaden »You Been My Baby» har David Holmes produsert, og der synger Spencer som punkutgaven av en bedende Otis Redding i harmoni med Martina Topley-Bird. Og snakker vi om Holmes og Topley-Bird, så er de også med i kulissene på den sfæriske gumbo-bluesen »Spoiled«, som høres ut som en av Dr. Johns mest trippete utflukter på slutten av 60-tallet.

Plateinnspillingene til Blues Explosion har alltid lag på lag med instrumenteringer og improviseringer og funky instrumentaler. Gitarjammen på »Rivals« kunne vært med Living Colour, og »Help These Blues« krysser hip-hop og R.L.Burnside: »Ladies and gennalmen this is not the devil´s music but I feel it´s the devil´s time…« . »Fed Up And Low Down« med en av bandets gamle helter, no-wave-saksofonisten James Chance, fortsetter den musikalske demonutdrivingen med scratching av DJ Shadow . Dette er rå energi fra New Yorks gateplan. Slik det også er når Jon Spencer og Alan Moulder mikser lyden i funk-rock´n´roll-instrumentalen »Rattling«.

Med sitt heksebrygg av uimotståelige rockelåter, kroppslige funkrytmer og vill space-lyd er »Damage« en musikalsk maktdemonstrasjon av de sjeldne.

/Øyvind Pharo