| |||||||
Recension
Blues Basement
Blue Tales
(Arctic Records)
Bluesveteranene fra Bodø har holdt på i 20 år og feirer seg selv med denne rause samlingen. Tolv låter på på til samme drøye 60 minutter. Noen av låtene finnes fordelt på de tre foregående CDene deres. Så det er flere forskjellige sessions her, men plateomslaget gir ingen datering av de tidligere innspillingene, bare de skiftende besetninger og ulike gjestevokalister.
Jeg har aldri opplevd bandet live, men de behersker langsomme og raske låter, shuffle og mollblues med samme sikkerhet. Dette gir jernet på scenen. De spiller og synger fra hjertet. Og det er tre forskjellige frontvokalister, Kjell Andreassen, Peter Glanfield og Eirik Steinsvik, sistnevnte er også bandets produsent. I tillegg har er det tre forskjellige mixere: Bruce Igauer, Mike Vernon og Remi Larsen. Sistnevnte har gjort de mest interessante mixene, ”Bad Mood Blues”og ”Gone Fishing Blues”, og her er også platas beste vokalinnslag. Gjestevokalist Ole Marius Lund, som også synger ”Brave New World”) har en klassisk blues-gospel-klang over mot Otis Rush, mens Steinsvik med sin stiliserte falsettsang i slekt med Canned Heats avdøde Al Wilson, er er den av bandets faste vokalister jeg har mest sans for.
Steinsviks sang på ”Cloud Nine Boogie” er så Al Wilson at det er helt morsomt, og bandet harver igjennom en tett boogie som er en slags hurtigversjon av ”On The Road Again”. Alt i alt er dette en hederlig og sympatisk plate, men ujevn. All den stund den er satt sammen av innspillinger fra forskjellige faser i karrieren, gir den bandet litt mangel på fokus. Og bluesengelsken er så der. Her synges det om ”plenty of dollar” og vokalene er så spisse at de omtrent har tødler (prikker). Når man lever og ånder for noe så amerikansk som blues så ville jeg spandert litt øving både på engelskuttalen (det gjelder ikke bare Blues Basement), og ord og uttrykksmåter. Ikke-engelske bluesband (og de er antakelig i flertall på verdensbasis) ville tjent på det. De ville skille seg ut.