Recension
Los Lobos
Wolf Tracks: The Best of
(Rhino/ Warner Brothers)

Denne gangen er det personlig.

Etter å ha hørt East-L.A.-bandet Los Lobos (opprinnelig Los Lobos Del Este De Los Angeles) på en samleplate, satt sammen av Mats Olsson-buddy Art Fein, og slitt hull i Slash debut-EPen »..And a time to Dance«, var forventningene skyhøye da Kai Jarre og undertegnede var klare for å presentere Los Lobos Europa-debut på rocklubben Ratz i Oslo. Det må ha vært vinteren 84 og vi hadde instruert kjøkkenet på restauranten til å diske opp med mexikansk mat og fylt baren på klubben med José Cuervo.

Anført av den utrolige roadmanageren Mouse, rullet Los Lobos, den originale kvartetten, David Hidalgo- Cesar Rosas- Louie Perez- Conrad Lozano, nylig utvidet med Blasters-saksofonisten Steve Berlin, inn på klubben.

Viktigere enn burritos og tequila var anledningen til å få låne telefonen, for å ringe hjem. Los Lobos var for lengst forsvunnet ned den endeløse veien de fortsatt befinner seg på, da restauratøren på Ratz fikk telefonregningene som Ulvene fra Øst-Los Angeles etterlot seg.

Alle band og crew-medlemmer hadde snakket en halvtime hver seg med sine storfamilier hjemme i Kalifornia!

Forholdet til familien var det viktigste for bandet som for første gang var virkelig langt hjemmefra. Ikke rock´n´roll-livet.

Jeg får klump i halsen når jeg leser i coverets linernotes at Los Lobos ble bombardert av scenen i 1980, da en venn skaffet dem oppvarmingsjobb for John Lydons (Rotten) Public Image. Ikke fordi at jeg tror at Los Lobos tenker på den måten, men det er en viss poetisk rettferdighet i at Los Lobos, over 25 år senere, er et kreativt kraftsenter, mens Lydon er redusert til en reality-TV-dust.

Det finnes to tidligere, utmerkede, Lobos-samlinger; Den doble »Just Another Band from East L.A.« og den firedoble »El Cancionero Mas y Mas«. Begge står i platehylla til ekte ulvevenner.

Nye »Wolf Tracks« kondenserer bandets musikk ned til tyve sanger og trekker trådene frem til 2002. (Hvorfor de ikke innkluderer noe fra 2004-platen »The Ride« er uklart?)

Men fra åpneren »Let´s say Goodnight« via kanonlåter som »Anselma«, »Don´t worry baby«, »A matter of time«, »Will the wolf survive?«, »One time one night«, »La Pistola y Corazón«, »That train don´t stop here«, »Kiko and the lavender moon«, en suberb liveversjon av Fernando Maldonados »Volver, Volver« og selvfølgelig bandets to Ritchie Valens-tolkninger, »Come on let´s go« og »La Bamba«. Den sistnevnte plasserte Los Lobos på poplister over hele verden, da soundtracket til biografifilmen om skjebnen til den unge latino-stjernen Richard Valenzuela gikk sin seiersgang på kino. (Valens/ Valenzuela døde i flyulykken som også tok livet av Buddy Holy og The Big Bopper- Etter Don McLeans mening, »..the day the music died..«)

»La Bamba« er hit´en som ble større enn bandet likte. De spilte hovedscenen på Roskilde sommeren etter, for titusenvis av drita/ dopa publikummere som bare ville høre »La Bamba« om og om igjen!

Bandet bestemte seg for forlate den brede allfarveien og laget tre album der de med stor eleganse blandet sine latinske røtter og en imponerende progressiv kreativitet.

Sanheten er at det er få band som så til de grader personifiserer den amerikanske smeltedigelen slik Los Lobos gjør. Rock´n´roll, blues, country, R´n´B, norteno, reggae, mexikanske ballader og til og med Beefheart-aktige eksperiment. Alt oppi gryta og Los Lobos hemmelige saus på toppen.

Nok til å klistre et fett flir på hvem som helst, til og med på en bedriten mandag midt i den kjipeste vinteren i manns minne.

Fotnote: Platen avrundes av »Border Town Girl«, et sprakende outtake fra albumet »The Neighborhood« (1990)

/Tom Skjeklesæther