Recension
Fournier, Joe
Three Chord MacGyver
(Dusty)

Canadieren Joe Fournier (f. 1961) fra Ontario, nå bosatt i Nova Scotia, er ute med sin tredje CD og markerer seg som en solid honky tonk-basert roots-rocker. Jeg har spilt denne platen i ukevis først og fremst på grunn av låtene og tekstene hans. Sangstemmen hans er ganske rusten. Flere anmeldere synes han høres ut som om han er kraftig bakfull, det kan av og til være en interessant tilstand, men også ganske slitsomt. Det er ikke alltid jeg finner frekvensen når jeg hører på Fournier, for her er det tolv hesblesende desperate originallåter fra Fournier. Tolv hangoverlåter med amerikansk heartland-musikk. Mange sammenligner ham med John Fogerty, Tom Petty og Springsteen. Til disse kan vi legge en Elvis Costello, en John Mellencamp eller en Steve Forbert.

Alt er spilt inn på kjøkkenet hjemme hos Fornier, uten annet komp enn hans forskjellige gitarer. Sangene er nakne som på en demo. Han griper tak i deg fra første låt, en skikkelig trailer-trash såpeopera gjennomsyret av hevn, hat og lidenskap, benevnt ”Weapons Of Love Destruction”. Snapshots fra livet som omreisende roadhouse-musiker er blitt til en dylansk ordkanonade i ”Joe’s # 1 Hit Record Plan” (med Jimmie Rodgers-jodling i avslutningsakkorden) og til honkytonk-novelle i ”Mean Bastard With A Red Guitar”, med rockabillytwang . ”Lone Dark Rider” er strøken Bakersfield-country og ”Puddle Of Love” skildrer dødsdømt kjærlighet mellom 17-åringen og den erfarne kvinnen. Og enda verre står det til med den sjalu og forlatte sangeren som ikke kan la være å forestille seg hva eksen finner på med andre menn.

Joe Fournier er ikke en sutrende, selvmedlidende og såret trubadur, han er en hylende, hulkende og svart humoristisk leende etterkommer av Hank Williams, Merle Haggard og Bob Dylan. Men kanskje han kunne vært litt mer laidback innimellom. Som låtskriver er han ihvertfall stor, og han er en effektiv gitarist som kan de fleste licksene i boka.

/Øyvind Pharo