Recension
Lillo-Stenberg, Lars
Synger Prøysen
(Philips/Universal)

For skandinaviske lesere som ikke kjenner Lars Lillo Stenberg er å si at han som frontfigur i deLillos gjennom 20 år har vært blant Norges fremste popstjerner. Alf Prøysen (1914-1970) er på sin side en slags norsk nasjonalskatt, vår sannsynligvis mest betydelige visekunstner noensinne.

Lars Lillo-Stenberg var involvert i Prøysen-forestillingen »Kjæm æiller att« på Nationaltheatret i Oslo i 2001, og har ikke kunnet kvitte seg helt med Prøysens univers siden. Det har vært mye rabalder i forbindelse med at han har skrevet om en del av Prøysens mest kjente sanger, men omsider er platen en realitet. To sanger, »Sønnavindvalsen« og »Tango for to«, er dessverre utelatt, fordi de ble for annerledes fra originalmelodiene til Bjarne Amdahl. Derimot har Lars skrevet nye melodier til fire andre sanger som er godkjent av Prøysens arvinger - »Eventyr«, »Møte«, »Visa om løgna« og »Det er vondt«.

»Lars Lillo-Stenberg synger Prøysen« er en plate som på alle måter gir mening, geografiske og tidsmessige forskjeller til tross. Prøysen var en landsens gutt fra Hedmark, mens Lars er en mer urban gutt fra Oslo vest, men på grunn av alt som er universelt og som gjør musikk og sang til noe som hverken kjenner tid eller grenser, fungerer det utmerket når Lars synger Prøysens gamle sanger om sorg og savn, glede og kjærlighet, attpåtil på dialekt! Frognergutten som gjør hedmarking av seg er dog noe Lars tar ganske lett på. - Først var jeg litt redd for at dialekten skulle være for artig og koselig, Vazelina og alt det der, og jeg ville ikke gå i den fella. Men så begynte jeg å lære den, og ble glad i å gjøre dette på ordentlig. Men man skal ikke ha vært så lenge på Hedmarken for å høre at jeg ikke kommer derfra. Det blir vel det samme med alle disse norske bandene som synger på engelsk, sa han nylig til Dagsavisen.

Om det ikke blir helt troverdig når Lars synger på dialekt, gir det ham en ekstra dimensjon som likevel oppleves naturlig og som sikkert vil være ham til gavn som artist. Musikalsk har han også tatt seg friheter. Mange av Prøysens gamle viser har fått et rocka, neilyoungsk uttrykk som seg hør og bør fra en mann som har et hobbyband som heter The Young Neils, og den som kjenner de gamle sangene vil få stadige overraskelser underveis. Flesteparten av platens 15 sanger har dog ganske fredelige vise- eller visepoparrangementer.

Det føles heller ikke direkte unaturlig at Lars Lillo-Stenberg har valgt å synge flere av Prøysens barnesanger, som »I Bakvendtland«, »Helene Harefrøken« og »Bolla Pinnsvin«. Si hva du vil, men han har bestandig hatt et naivistisk og til tider barnlig (ikke barnslig) uttrykk. Når han nå synger Prøysens barnesanger i skjønn forening med hans mer alvorlige sanger av typen »Lomnæsvisa« og »Slipesteinsvalsen«, er det ikke noe rart i det, samtidig som det sier noe om Prøysens allsidighet.

Lars oppfatter denne platen som den avsluttende delen av en trilogi, som også består av hans to foregående soloplater »Å, var jeg en sangfugl« (1996) og »Oslo« (2000), der han også synger gamle sanger på sitt eget vis. Etter en konsert på Rockefeller i Oslo 8. mars under banneret »synger Prøysen og andre ting«, blir det på nytt deLillos som tar tiden hans, men da den gjenforente originalbesetningen fra 1984-86 med Rune Lindstrøm tilbake som trommeslager. Det kan det også bli plate av...

/Erik Valebrokk