Recension
BR549
Dog Days
(Dualtone)

Nashville-bandet BR549 vakte berettiget oppsikt da det dukket opp i vinduet (!) på Robert´s Western Store på Lower Broadway i Music City, USA på midten av 90-tallet. Fem unge karer som, lik punkerne nesten tyve år tidligere hadde gjort med rocken, med dragne våpen, frigjorde countrymusikken fra seg selv. Anført av de to sangerne Chuck Mead & Gary Bennett, og den oppsiktsvekkende multiinstrumentalisten Don Herron, spilte BR549 hele countryhistorien, med en unik energi og store doser humor, for tipps i, en kombinert cowboystøvelbutikk og bar, i gaten på nedsiden av Grand Ole Opry. BR549 ble frontband for en minibevegelse som førte til at det nedkjørte området på Broadway ble gjenstand for en oppgradering, som fortsatt har sine ringvirkninger.

BR549 selv fikk platekontrakt med et stort selskap, slapp en bejublet live-EP og et utmerket debutalbum. Derfra vokste bandet ut av butikkvinduet på Robert´s og inn på store turméer som gjester for såvel Black Crowes, som Bob Dylan. De nådde t.o.m. Down On The Farm utenfor Halden, der de gjorde en fantastisk spilling inne på låven sammen med up-and-coming Texas-bandet The Derailers. En konsert som fikk førstesideomtale i bransjebladet Billboard!

Etter hvert ebbet BR549´s hvetebrødsdager ut. Selvfølgelig kom presset om å lage (moderne) country, som kunne bli spilt på amerikanske countrystasjoner. Dvs. generisk popmusikk med lekecowboyhatt på toppen. Da den tredje BR549-platen på Arista kom, stod det klart at bandet rett og slett ikke var spesielt bra på å spille mainstream. Et forsøk på nytt plateselskap, Sony, var om mulig enda svakere. Ved årtusenskiftet var spiriten fra midten av 90-tallet borte og to av original-medlemmene, bassisten Jay McDonald og gitaristen/ sangeren Gary Bennett, sa takk for seg. Bandet ble i praksis oppløst. Mead, Heron og trommis Shaw Wilson var tilbake på Lower Broadway, med en rekke konstellasjoner. Ved siden av produserte de plater for andre og gjorde sessions. For et par år siden fikk de med seg barnebarnet til banjolegenden Earl Scruggs, Chris Scruggs, ny bassist og gjorde comeback på nytt, uavhengig selskap, med »In the Pines«, der særpreget fra storhetstiden var tilbake på plass.

Herron fikk jobb som turné-musiker for Bob Dylan og bandets eksistens kunne på nytt se truet ut. Det er i denne posisjonen at BR549 dukker opp med sitt beste album siden debuten! Besetningen er uten Scruggs og med ny bassist, Mark Miller.

Med på laget er rockprodusenten John Keane, kjent for sitt arbeid med sørstatsrock som REM og Widespread Panic og selvfølgelig Uncle Tupelo.

Keane har vært med å frigjøre bandet fra en rekke selvpålagte konvensjoner og resultatet har, overraskende, blitt gnistrende, tidløs country. Spilt med BR549s unike touch. Kontant og samtidig rytmisk smidig. Harmonisk, men samtidig full av instrumentelle krumspring, der Herron viser sine forbløffende evner. For virkelig å banke denne platen
hjem har Mead ristet frem et knippe originalsanger som sitter som håndsydde boots. Åpningen, »Poison«, er alene verd å hive lommepengene i driksbøtta for. »The Devil & me« får utsøkt vokalhjelp av The Jordanairs og »Bottom of Priority« er en sang om den forfulgte indianer-lederen Leonard Peltier. Dessuten en innertier versjon av Tim Carrols »After The Hurricane« og en spretten opppussing av Dave Edmunds pubrockklassiker »A-1 on the Jukebox«.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify