Recension
Fogerty, John
Deja Vu All Over Again
(Geffen/ Universal)

Jeg antar at det er for å understreke det lett forslitte poenget i tittelkuttet, »Deja Vu All Over Again«, at John Fogerty har valgt å bruke et tretti år gammelt bilde av seg selv på coveret til sin første plate på syv år. Oppfølgeren til »Blue Moon Swamp«, som solgte i voldsomme kvanta her i Skandinavia. Men tenk etter, hva hadde vi synes om Ulf Lundell eller Åge Aleksandersen hadde henfalt til den type »historieskriving« på et platecover i 2004. Vi hadde tenkt at noe er galt med Uffe eller Åge, ikke sant?

Det er den følelsen jeg har hatt i forhold til John Fogerty de siste årene. Det er mulig at det inntrykket er preget av en (finsk?) dokumentarfilm om Creedence Clearwater Revival som ble sendt på TV for noen år siden eller av Hank Bordowitz bok »Bad Moon Rising« (Schirmer Books, 1998). I dokumentaren fremstår John Fogerty som en person med et usunt forhold til ubetydelige detaljer fra sin egen historie, mens han fremstilles som svært paranoid og hevngjerrig i Bordovitz bok. Begge deler kan selvfølgelig være et resultat av fremstillernes perspektiv. Men så er det musikken da..

Jeg har et vanntett forhold til Creedence-katalogen. Ikke engang svenske dansebands ekkomaskindruknede, saksofontutende tolkninger (haha!) har klart å ta fra meg gleden av å møte våren med »Willy & The Poor Boys« eller »Cosmo´s Factory«. Jeg har til og med rock-fetishistiske CD- utgaver av platene i japansk-produserte, autentiske vinyl-replika utgaver!

Og jeg har likt flere av solo-platene Fogerty nensomt har porsjonert ut over evigheten som har gått siden han klemte ut av seg Creedence-kanonen på en-to-tre.

»Deja Vu All Over Again« minner meg om Neil Youngs håpløse »Are you passionate?«, i den forstand at den høres ut som en som imiterer John Fogerty. Joda, en svært dyktig imitator. Men likefullt ikke the real thing.

Det har tatt John Fogerty syv år å skrive sammen (de altoverveiende) ubetydelighetene som er å høre på »Deja Vu All Over Again«. »Sugar-sugar (in my life)« og »Rhubab Pie« er så fjærlette at de ikke kommer til å tåle en minste antydning til høstvind. Det går ikke spesielt mye bedre når Fogerty skal vise at han fortsatt kan rocke. Mer enn kompetente musikere (John Mellencamps trommis Kenny Aronoff bl.a.) makter ikke å presse mye til spirit inn i disse painting-by-numbers øvelsene. De fremstår som stive og gammelmodige.

Man kan bare leke med tanken på hva som kunne ha skjedd om Fogerty hadde hatt guts nok til å la seg utfordre av f.eks. Kings of Leon eller Drive-By Truckers som backing-band!?

Ok, rett skal være rett, tittelkuttet er greit nok som en betimelig kommentar til det faktum at den amerikanske politiske ledelsen ikke vil innse at de har tråkket seg opp i en potensielt like håpløs situasjon i Irak, som de opplevde i Vietnam da Fogerty skrev »Fortunate Son«. Å sitere seg selv musikalsk er ikke den værste synden man kan begå som musiker. Men å få det ut til å høres ut som om du kjeder deg når du gjør det, er tilnærmet utilgivelig.

/Tom Skjeklesæther