Recension
DeVille, Willy
Crow Jane Alley
(Eagle Records)

Det er mye av det gamle Mink DeVille over det Willy DeVille byr på denne gangen. Mer Spanish Harlem og kastanjetter enn Mardi Gras og New Orleans-rytmer, storbyintens og desperat, og det anstrøket av dramatisk latinsk rhythm & blues som var varemerket til produsenter og låtskrivere som Bert Berns og Jerry Ragovoy tidlig på 60-tallet. Stikkord: sangere som Garnett Mimms, Freddy Scott og Solomon Burke. Samtidig har denne produksjonen som De Ville har gjort sammen med John Philip Shenale i Nut Ranch i Studio City, California, fått god hjelp av folk som David Hidalgo på bajo sexto og trekkspill, Alex Acuna på et utall eksotiske rytmeinstrumenter, Hook Herrera på munnspill og en håndfull andre kjente og mindre kjente utøvere av Latino/Tex-Mex.

Typisk er »Come A Little Bit Closer«, en noveltylåt fra 1964 som har mye til felles med The Coasters´ (den gangen var de vel fortsatt The Robins) ´»Smokey Joe´s Café«, som i DeVille-versjonen blitt mindre tegneseriekomisk, og mer across the border-farlig. Albumets andre coverversjon, Bryan Ferrys »Slave To Love«, har ikke den samme temperaturen som de andre låtene på albumet. Som f.eks. tittelsporet med sin nattsvarte storbypoesi, åpningssporet»Chiera«, som handler om heroinavhengighet, den Solomon Burke-aktige »Right There, Right Then« eller den stentøffe »Muddy Waters Rose Out of The Mississippi Mud«, en hyllest til bluesens store Muddy Waters, med de mest funky, maskuline skrytemetaforer inspirert av ordbøkene til Bo Diddley og Willie Dixon og alle de andre:
»…You need alligator shoes and a rocket 88/ An insatiable hunger, man, that just won´t wait/ High roll your money just to pay your dues/ Just like a bulldog in the corner and they call it the blues." Og han synger så bra her, jeg har aldri Willy brøle som Muddy. Han får det til. Og så avslutter han albumet i et dystert selvbekjennende hip-hop soundscape der loops med nyhetsopplesere inngår som bakgrunn når han fader ut med ».. I got a roadmap in my hand but I still stay lost«.

Men musikalsk har Willy DeVille ikke mistet retningen, men albumet kjennes for kort. Disse elleve sporene er akkurat i snaueste laget. Men jeg har ikke rukket å høre mer enn to ganger, og hver enkelt låt har kanskje mer å by på ved mer gjennomspilling.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify