Recension
Thornton, Billy Bob
Hobo
(Big Deal Records)

Det hender at man tenker at Hollywood ikke lenger lager film uten at Billy Bob Thornton står på rollelisten. På toppen av det har mannens kjærlighets/ familieliv i perioder holdt en betydelig del av kjendispressen klebet til tastaturet. Så hvordan i helv... får mannen tid til å lage plater i tillegg? Et mysterium som muligens kan forklares ved at mannen har bygget seg et eget studio i kjelleren i sin, antagelig, omfattende LA-residens.

Billy Bob er allikevel ikke å sammenligne med mange andre filmstjerner, som tror at fremganger forann kameraet automatisk også gjør dem til store musikere, forfattere og malere. Billy Bob har faktisk en lang musikerkarriere bak seg, før han i slutten av tyveårene bestemte seg for å satse alt på filmindustrien. Et steg som lett kunne gått galt. Billy Bob slet såpass de første årene i Hollywood at han i perioder bodde på gaten og til slutt havnet på sykehus.

Sakte men sikkert begynte det å gå i riktig retning, og en milepæl var filmen »Slingblade«, der Thornton i tillegg til å spille hovedrollen, også hadde regi og en hånd på manuset. I viktig bi-rolle, Billy Bobs musikervenn, Dwight Yoakam.

Resten er altså en endeløs rulletekst. Etter hvert fikk Thornton nok ressurser til også å vende tilbake til sitt opprinnelige yrkesvalg. Debuteplaten, »Private Radio«, ble sluppet av hippe Lost Highway Records og for to år siden kom oppfølgeren, »Edge of the World«.

Da Thornton levde av musikken, spilte han bl.a. i en av USAs beste tributeband til ZZ Top (styrt av ZZ Tops eget management!). I flere intervjusammenhenger har han fremholdt sin forkjærlighet for klassisk sørstatsrock (Allman Brothers »Live at Fillmore East« er verdens beste liveplate!)

Platene hans har allikevel vært mer preget av estetikken til en annen av Thorntons venner, produsenten og musikeren Daniel Lanois.

Nye »Hobo« setter historiefortelleren Thornton i forsetet, og musikken har i mange av de ti sangene en soundtrackfunksjon. Billy hevder at »Hobo« er et temaalbum om hans adopterte hjemby, Los Angeles. Om byen som fortsatt er den siste utpost for drømmere av alle kalibre. I det perspektivet passer også platens eneste coversang, Mike Stinsons »Late great Golden State«, tidligere kjent fra Dwight Yoakams »Gone«.

Thornton er ingen stor sanger, men han er overbevisende i utnyttelsen av den stemmen han besitter. Han visker, mumler og insisterer, han lykkes med å få deg til å høre etter. Han drar deg inn i historiene, i de småbizarre, ofte svært økonomisk oppmalte fortellingene. I likhet med i Thorntons beste filmer, har de alle et noir-preg som både er skremmende og samtidlig svært pirrende.

/Tom Skjeklesæther