Recension
Adams, Ryan
29
(Lost Highway/ Universal)

Noen hevder at Ryan Adams tester vår tålmodighet med sine tre utgivelser i løpet av 2005, der en til overmål er en dobbel-CD. Jeg har vanskelig for å forstå argumentene for det. Vårens »Cold Roses« og høstens »Jacksonville City Nights« er begge glimrende plater, den første en oppdatering av tidlig 70-talls hippie country rock og den andre en hommage til hardcore 6o-talls honky tonk. Begge deler uten å bli rene nostalgi-øvelser. Dessuten pepret med gode sanger. Joda, det kan hevdes at det beste fra disse platene hadde utgjort et fantastisk album... Men såpass kunstnerisk frihet fortjener en artist av Adams kaliber.

Avsluttende »29« når ikke helt opp til sine to forgjengere, men inneholder både høydepunkter og orginalitet nok til å rettferdiggjøre sin posisjon i trilogien.

Tittelkuttet, som åpner seansen, overrasker, ikke minst ved å være utypisk for resten av platens innehold. Adams smeller avgårde med galloperende boogie-rock, i en ekkodynket blanding av Dead, Creedence og Beatles. Med det later han til å få bråkebehovet ut av systemet. Resten av platen fører tankene til Adams 2000 kritikergjennombrudd, »Heartbreaker«, som han gjorde for Chicago-etiketten Blododshot Records. Vart og nedstrippet lydbilde, der Adams egenartede og såre stemme kommer maksimalt til sin rett.

Ikke bare setter Adams utgivelseskonvensjonene til side. Han skriver sanger uten tanke på stoppeklokka, nydelige »Strawberry Wine« bare varer og varer (nesten 8 minutter). »29« er laget sammen med veteran Adams produsent Ethan Johns og etter alt å dømme er Johns platas viktigste musiker ved siden av Adams. Samspillet mellom Adams og Johns fører tankene til en av fjorårets beste plater, Ray LaMontagnes »Trouble«, der Johns trommespill opp mot LaMontagnes gitarer var platas fundament. En jazza tilnærming til sangene som man kanskje finner opprinnelsen til hos Tim Buckley. Under den avspente overflaten er det allikevel plenty lekre detaljer å ta inn over seg. Kombinasjonen av tungt piano og flott strykerarrangement er perfekt på »Blue Sky Blues«. »Carolina Rain« er platas meste countrysang og samtidig beste melodi, med steelgitar av Ethan Johns.

»The Sadness« sparker fra med friske spaghetti western-gitarer, og en manisk Adams, høy på Mezcal.

»29« er på ingen måte noe popalbum, Adams er ikke ute etter å klatre på verdens hitlister. Men med sin 2005-trilogi har han lykkes med ta tilbake sin posisjon som en av de siste tiårets viktigste stemmer. Ved inngangen til året hadde han solide odds mot seg.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify