Recension
Blandade Artister
Blues, Blues Christmas (2 CD)
(Document)

Undertittelen på denne dobbelt-CDen er ”1925 - 1955 In the blues, jazz, boogie-woogie and gospel spirit”. Hvis du både samler på bluesplater og juleplater, så får du stor uttelling på den
utgivelsen. Her passerer bluesmusikkens mangslungne urhistore revy, fra tyvetallet til 50-tallets elektriske rhythm & blues med titaner som Lightnin’ Hopkins, Johnny Otis Orchestra og Titus Turner.

Det er 52 låter fordelt på to CDer. Jeff Harris har et stort essayhefte og diskografiske detaljer og sessionopplysninger er ført opp med pinlig løyaktighet.

Det er befriende å komme til en juleplate som verken har ”Rudolph the Rednosed Raindoor”, ”White Christmas”, ”Frosty The Snowman” eller ”Jingle Bells”. Det aller meste er afroamerikansk blueserfaring med jul, og personlige, autentiske, svarthumoristiske, lakoniske, overgivne, oppstemte – følelsesmettet musikk. Den aller tidligste blueslåten som omhandler jul ”At the Christmas Ball” med selveste Bessie Smith, den er selvfølgelig med her. Og det hele toner ut med samlingens eneste låt som kan sies å ha etablert seg som en standard som R&B-folk i dag kjenner, nemlig Mabel Scotts ”Boogie Woogie Santa Claus”. Denne låta er også med på samlingen i 1951-versjonen til vokalisten Sonny Parker med Lionel Hampton Orchestra. Men bluesens Cole Porter, Leroy Carr, hadde i sin tid en stor hit med ”Christmas In Jail”, den har fått sin fortjente plass i samlingen her.

Så kan vi nevne at jump-utøvere og R&B-pionerer som Floyd Dixon, Roy Milton, Amos Milburn, Joe Turner med Pete Johnson, Julia Lee, Gatemouth Moore og Cecil Gant dukker opp sammen med mer en bråte mer obskure, men ikke mindre hørbare folk. Så er det hot efsyncopated vokalmusikk anno 1940 med The Cats & the Fiddle i ”Hep Cats Holiday”, en slags skrudd og fascinerende forløper for Louis Jordan. Beslektet med denne er det ti år eldre vaudeville-nummeret til Butterbeans & Susie ” Papa Ain’t No Santa Claus (Mama Ain’t No Chritmas Tree)”. De synger så frekt at de fraserer som soulduettene til Ike & Tina Turner på 60-tallet. Countrybluesen til Bo Carter, Ralph Willis, Blind Lemon Jefferson og Black Ace og gospelpreknene til pastorene A.W. Nix og J.M. Gates er demonstrerer hvordan jul balanserer mellom djevelens og Herrens musikk.

Så når du har hørt juleplatene til Spector og Beach Boys litt for mange ganger, kan jeg anbefale reinsdyrfritt med Blues, Blues Christmas. Skaff deg plata før den forsvinner fra markedet.

/Øyvind Pharo