Recension
Jonsson, Thomas Denver
Barely Touching It
(Kite recordings)

Navnet hans dukket opp som en forespørsel i en mail fra Amerika for et drøyt år siden. »..Kan du skaffe meg platen til Thomas Denver Jonsson? He must be from your parts..Right?«

Joda, en smule forskning førte frem til »Hope to Her« (2003), Thomas Denver Jonssons debut. En svenske som problemfritt lukeparkerte på den den gale siden av jernbanesporene. Der husene ikke har hatt føling med en malingkost på årevis, der gresset rundt postkassen gror vilt og to av tre biler i oppkjørselen er uten skilter.

Denver tilhører en stadig voksende flokk unge menn og kvinner som velger å fargelegge sangene sine med countrygrep, steelgitarer, rene, akustiske pianoer, munnspill og en touch trekkspill f.eks.. I Norge er det mange av dem; Ane Brun, William Hut, Sergeant Petter, Saint Thomas, Johnny Hide. De tilhører, i rett nedstigende ledd, en tradisjon som teller Neil Young, Townes van Zandt og Jay Farrar. Not your Magnus Eriksson country.

Musikk som Nashville-folk ville ristet på hodet av. Men som høres ut som country bl.a. for unge skandinaver. Takket være den nevnte steel-gitaren.

I realiteten er Denver Jonssons musikk lavmælt folkrock, med regelmessige innslag av uhøvlede fuzza gitarer. Det er et perfekt soundtrack til melankolien som preger tekstene. Små vignetter om frykten for å sette seg fast i småbyene (»..If I ever find my way out from this town/ where the brains die young..«), intense kjærlighetshistorier (»..And i swear the city is calling me tonight and I´m rather alone than without you..«) og eksistensielle problemstillinger i en rekke avskygninger.

Denver Jonsson har stemmen, den lett lakoniske, skakke og værbitte. Han har den melodiske teften og folkene han spiller sammen med, The September Sunrise, vet hvordan det skal gjøres. Nina Kinnert er Denvers perfekte vokale motstykke på »Dreams at the Film Club«, »Dance Floor Borders« og avslutningen, platas fineste sang, »Reprise«.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify