Recension
Blandade Artister
I Believe To My Soul
(Rhino/Work Song)

Siste nytt fra det musikalske altmuligmennesket Joe Henry er hans souletikett Work Song, et underselskap av selveste Rhino. Tatt i betraktning hans fabelaktige ”gammeldagse” comeback-produksjoner av Solomon Burke og Bettye LaVette, er det første albumet han slipper på det nye selskapet et stort steg videre for den samme musikken. Som produsent har han greid å samle veteranene Allen Toussaint, Mavis Staples, Irma Thomas, Billy Preston og Ann Peebles i Capitol Studio i Los Angeles. Samme bassist og samme to gitarister som på Bettye LaVette-albumet »I’ve Got My Own Hell To Raise« - Paul Bryan og Doyle Bramhall II og Chris Bruce. JayBellerose på trommer og David Palmer på el-piano og hammond, og selvfølgelig, Allen Toussaint på piano. Bare det i seg selv er nok til å skaffe seg CDen. Det er et par blåsere her på fløyte, bassfløyte, tenor- og barytonsaks, og så er det noen av de fineste stemmene i soul og gospel. Ja, selvfølgelig, Billy Preston spiller både orgel og el-piano. Det var der han begynte en gang på 60-tallet. Her finnes ikke synther, her finnes ingen rappere og ingen elektroniske trommer. Det er varm lyd. Det er bare organisk dynamikk, om det går an å si det på den måten.

Mavis Staples er kanskje den som har gjort mest av seg de senere årene. Hun har skapt seg en ny karriere i det amerikanske blues- og rootsmarkedet, som en tidligere crossoversuksess med Staple Singers, og albumet »Step Into the Light« fra i fjor. I Joe Henrys nedstrippede produksjon kommer hun mer til sin rett enn på svært lenge, dette minner om Riverside-innspillingene Staple Singers gjorde for mer enn 40 år siden. ”That’s Enough”, som hun gjør i duett med Billy Preston, er sanctified rock and roll med Jesus, opprinnelig gjort av Dorothy Love Coates. Curtis Mayfields ”Keep On Pushing” er også skreddersydd for henne. Jeg har aldri helt oppdaget Billy Preston som noe mer enn en skolert soulvokalist, han er litt mer søtladen enn de andre på denne plate både i framføring og gospelmoraliserende tekster, men det går bra, fordi musikerne alt i alt er på plass, og på hammond er han jo en stilskaper.

Men er det en musikalsk stilskaper som Joe Henry har latt seg inspirere av i produksjonen, så er det den undervurderte pianotrollmannen og komponisten Allen Toussaint (meg bekjent er det ikke en gang skrevet en biografi om ham), en slags rhythm & bluesens Duke Ellington, som blander kreolsk eksotisme og impresjonistiske klanger inn i New Orleans-pianoets tradisjoner fra Tuts Washington, James Booker og Professor Longhair. Heldigvis slipper han til med instrumentalen ”Turvalon”, som tar vare på den over-coole stemningen fra hans album »From A Whisper To A Scream« (1970). Og han synger med sin avslappede dype hvisking.

Det gir egentlig ikke mening å rangere nummerne, for det er en kollektiv helhet over denne plata, men jeg skulle gjerne ha mer enn to låter med de to stiligste vokalistene, Irma Thomas og Ann Peebles, ikke minst fordi de er de minste for det store publikum. Irma Thomas gjør en uforglemmelig versjon av den gamle Millie Jackson-slageren ”Loving Arms” og Ann Peebles gjør ditto med Dylan-svisken ”Tonight I’ll Be Staying Here With You”.

Men vi kan vel regne med Joe Henry-produserte soloalbum både med Irma Thomas og Ann Peebles etter dette.

/Øyvind Pharo