Recension
Smith, Darden
Field of Crows
(Dualtone)

Raymond, Julle & jeg reiste til Austin, Tx for første gang på forsommeren 1986. Det var Fabulous Thunderbirds Riverfest som trakk oss til byen. Dagene i Texas hovedstad fortonet seg som en virvelvind (Texas tornado!), der fantastisk livemusikk, kryddersterk meksemat, Shiner Bock-øl, avkjølende dukkerter i Barton Springs og bilturer i The Hill country la grunnlaget for det som kommer til å bli en livslang forelskelse. Det har knapt gått et år siden den gang, uten at jeg har passert forbi Austin City Limits skiltet i solnedgangen, på vei opp highway 290 fra Houston.

Standard prosedyre, etter å ha dumpet koffertene på et motel, er kurs rett for krysset 6th street og South Lamar. Veikrysset der platesamlere kan selge sjela si til djevelen fra 10 på formiddagen til 10 på kvelden. Waterloo records er ganske enkelt verdens beste platebutikk. Der de ansatte er seriøse musikkfans eller for den saks skyld, up and coming musikere. (Butikken ga i sin tid ut en samleplate, bare med bidrag fra de ansatte!).

Det var her jeg i 1986, i ett sveip, plukket med meg Lyle Lovetts debutalbum, Nanci Griffiths »Last of the True Belivers« og Darden Smiths »Native Soil«. Dardens plate var selvutgitt, men han fikk sanghjelp av både Nanci og Lyle. Den er fortsatt en av mine favoritt Texas singer/ songwriter plater. To år senere fikk også Darden platekontrakt med et stort selskap, Epic Records, og hans selvtittulerte, Ray Benson-produserte (Asleep at the Wheel) 88-plate, er fortsatt vel verdt å høre.

Det var på denne tiden at Darden fikk et norsk publikum, takvifta han stanget hodet i, så blodet rant, på Oslos Cruise Café, ble døpt til »Darden Smith Memorial Fan« av Tom Russell.

Så bestemte Darden seg for å lage plate med engelske Boo Hewerdine. Det ble første steget ned en lang utforbakke.

Jeg må innrømme at jeg hadde mistet kontakten med Dardens musikk da jeg i fjor, lett motvillig, satte på hans nye, 2004-plate »Circo«. Og hørte en sanger som hadde gjenfunnet den nerven og den originaliteten som gjorde ham til Nanci og Lyle-likemann for nesten tyve år siden. »Circo« har hengt med siden den gang.

Det er derfor trist å melde at Darden med nye »Field of Crows« glipper taket igjen. Ikke fordi at det ikke lyder fint nok. Ikke fordi at Darden har mistet sin karakteristiske stemme.

Men fordi melodiene er for annonyme. Fordi arrangementene er for lite oppfinnsomme. Fordi få av tekstene griper fatt i deg. Fordi det hele blir for søvndyssende. Det er leit å si det, men med »Field of Crows« er Darden tilbake der han var i alt for mange år.

/Tom Skjeklesæther