Recension
Bare, Bobby
The Moon was Blue
(Dualtone)

Om noen på begynnelsen av året skulle påstått at årets beste album kommer til å leveres av en over sytti år gammel country-sanger som ikke har laget egen plate på tyve år, ville vedkommende i beste fall ha blitt vinket videre akompagnert av overbærende smil og himlende øyne.

Men ved innspurten på 2005 slipper Bobby Bare sitt album »The Moon was Blue« og dermed inntreffer det utrolige!

Produsentene Bobby Bare jr. & Mark Nevers har trommet sammen et stort antall unge musikere fra Nashvilles alternative musikkscene, utad best representert ved storbandet Lambchop, og orkestrert et musikalsk comeback som ikke står en meter tilbake for det Rick Rubin skapte for Johnny Cash på begynnelsen av nittitallet. Produsentene gjør i prinsippet det samme som Rubin gjorde med Cash, tar ham tilbake til røttene. I Cash´ tilfelle innebar det et nedstrippet, minimalistisk lydbilde. Her dreier det seg om Bobby Bares gjennombruddsår på begynnelsen av sekstitallet, da Bare hele tiden krysset grensene mellom pop og country. Med sanger som »Detroit City« og »500 Miles away from home« skaffet Bare seg et stort publikum både hjemme i USA og i Europa. Bare var en del av Nashville pakke-turen som spilte i Njårdhallen i Oslo i 1964. Konserten, som ble filmet av NRK, telte også The Anita Kerr Singers, Chet Atkins og Jim Reeves. Sistnevnte døde i en flyulykke bare tre måneder etter Oslo-konserten.

Bare var allerede en sentral del av Nashvilles unge miljø av sangere som også doblet som låtskrivere. Han delte leilighet en periode med Willie Nelson og han interesserte seg for musikk og låtskrivere også utenfor Music City. Bare var en tidlig supporter av Bob Dylan og spilte inn en rekke Dylan-sanger. Han befant seg, komfortabelt, i grenselandet mellom pop, folk og country og hadde, år etter år, solide kommersielle fremganger.

På syttitallet hadde Bare kontrakt med manageren/ promotoren Bill Graham, som proklamerte at Bare var «the country Springsteen»! Det var i denne perioden at Bare også jobbet tett med Shel Silverstein og sammen oppnådde de Bares første nummer 1-hit med »Marie Laveau«.

Det er derfor ikke overraskende at Silverstein er representert i det utsøkte låtvalget på »The Moon was Blue«. »The Ballad of Lucy Jordan« er selvfølgelig mest kjent i Dr.Hooks versjon, men Marianne Faithfull klemmer også maksimalt ut av sangen på sitt karrierealbum, »Broken English«.

Her passer sangen perfekt inn i platens underliggende konsept, refleksjoner over livet på oppløpssiden.

Albumets tittel er løftet fra sangen »Yesterday when I was Young« (skrevet av Charles Aznaourian & Herbert Kretzmer), som Bare leverer med en tilbakeholden patos som gjør sangen til en svært rørende vandring på gjengrodde stier.

Nøkkelen her er Bares fantastiske fraseringer, en vokal perfeksjon som plasserer Bare på høyde med Nelson og Sinatra. Det spiller ingen rolle om noen av sangene tilhører pophistoriens absolutte bar-pianist øvelser, »I am an Island«, »Everybody´s talkin«, »Love Letters in the Sand«, »Am I that easy to forget«, Bare griper dem alle med en absolutt autoritet. Det skyldes ikke minst at han vet at han har et formidabelt ensemble under seg. Som på tross av tidvis svært kompliserte arrangementer aldri stiller seg i veien for sjefen.

Once more, from the top, Maestro!

/Tom Skjeklesæther