Recension
Dylan, Bob
Bootleg Series, Volume Thirteen: Trouble No More
(Columbia)

Hallelujah, brothers & sisters!

Bob Dylans Bootleg Series har alltid vært en velsignelse, fra 1991 og til denne dag. Kunstnerens kreative overflødighetshorn formelig tryglet om denne behandlingen, både for å dokumentere en ustoppelig turnévirksomhet og for å dokumentere sanger og opptak av høy kvalitet, »outtakes« og alternative versjoner, som av en eller annen, mer eller mindre forståelig grunn, ikke nådde frem til en av de mange albumutgivelsene opp gjennom årene.

Mens tallet »Tretten« for noen betyr uflaks, er årsaken til dette ryktet for det meste å spore tilbake til Jesu siste måltid, med Judas som den trettende gjesten. Om valget av »Volume Thirteen« for akkurat utgivelsen fra denne perioden bare er skjebnens ironi, eller et bevisst nikk til det faktum at kunstneren noen få år før denne perioden ble kalt Judas – hvem vet? Mange av Dylans tidligere fans og / eller kritikere fokuserte også i 1979 sterkt på Dylans “svik”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt i løpet av årene som fortalte meg at de likte Dylan fram til »Slow Train Coming«, men etter dette sluttet å lytte til ham. Uansett – å bli stemplet som »Judas« er noe Dylan alltid vil huske (»I hurt easy, I just don´t show it«) – som i intervjuet med Rolling Stone i 2012, der han blant annet snakket om folk som anklager ham for plagiering:

»These are the same people that tried to pin the name Judas on me. Judas, the most hated name in human history! If you think you’ve been called a bad name, try to work your way out from under that. Yeah, and for what? For playing an electric guitar? As if that is in some kind of way equitable to betraying our Lord and delivering him up to be crucified. All those evil motherfuckers can rot in hell.«

Likevel – denne gangen betyr »Volume Thirteen« virkelig lykke for oss alle. For alle som er så heldige at de har kjent til noe av dette, frem til i dag, ikke utgitte materialet fra den rike perioden fra slutten av 1978 til 1981, har det alltid vært et sterkt håp om en Bootleg Series-utgivelse som dette, ikke som en hevnaksjon mot de som vendte ryggen til, men først og fremst for å gi alle interesserte muligheten til å bli kjent med både styrken og skjønnheten i materialet. Både frafalne fans fra 1979 og nye fans fra de nesten førti årene som har gått siden. Jeg har registrert at noen allerede, uten å ha lyttet til det ferdige resultatet, klager på innholdet og utvalget – hvorfor er ikke dette inkludert, hvorfor er ikke den sangen eller den versjonen av sangen og så videre. Selvfølgelig kunne dette lett vært en 15-, 20- eller 30-cd-boks, og muligheten for en del to av »Volume Thirteen« er åpenbar. Jeg kunne også lett laget en liste over forslag, men i det følgende snakker jeg ikke om hva denne skattekisten mangler, men fokuserer hovedsakelig på hva som er inkludert. Både dybden og bredden på settet er overveldende generøs. Etter min ydmyke mening.

Oversikt

»The Bootleg Series, Volume Thirteen – Trouble No More« er organisert i fem forskjellige deler:

1. CD 1 & 2: Håndplukkede live-innspillinger fra november 1979 til november 1981. (Dette er også de samme sangene som følger med på 2 CD-versjonen og 4 LP-versjonen av settet)

2. CD 3 & 4: »Rare & Unreleased«: Outtakes, alternative versjoner, lydprøver, øvelser og live-versjoner av ikke utgitte sanger. (Interessant nok – to av sporene er allerede fra høsten 1978)

3. CD 5 & 6: Liveopptak fra Toronto 1980 – plukket fra showene 18., 19. og 20. april.

4. CD 7 & 8: Live opptak av hele konserten på Earls Court, London, 27. juni 1981

5. DVD: »Trouble No More – En Musikalsk Film« – filmede live-opptak og øvelser mikset med prekensnutter med Michael Shannon – se egen anmeldelse av denne.

De tre årene 1979 – 1981 ga oss tre nye album, totalt 150 konserter delt inn i

a) tre turné-deler med bare nytt materiale, høst 1979, vinter og vår 1980,

b) “Retrospective Tour”, høsten 1980, der gammelt og nytt blandes med coverversjoner og traditionals, og deretter

c) tre turné-deler i 1981, også med både gospelmateriale, sanger som spenner over Dylans tidligere karriere, traditionals og coverversjoner.

Alle syv turné-delene nevnt ovenfor er dokumentert med én eller flere sanger på boksen, og introduserer oss på denne måten oss for “hele historien” og gir oss en god og helhetlig oversikt over både perioden og utviklingen. Ikke fordi det gir oss alle versjoner av alle sangene, heller ikke alle sangene som ble spilt de samme årene. Men »100 tidligere uutgitte live- og studioopptak, inkludert 14 ikke utgitte låter«, er en strålende start.

Slow Train Coming

Hvis det er én »theme song« for denne boksen, så må det være »Slow Train«. Seks av åtte cd-er starter med en versjon av denne sangen, og gir oss fascinerende innsikt i hvordan en sang kan utvikle seg i Dylans hender. Vi vet alle hvordan vi kan følge en sang helt fra de tidligste årene av karrieren og fram til denne dag, »shedding of one more layer of skin«, fra turné til turné, som »Blowing In The Wind«”, »It Ain’t Me, Babe« eller »Tangled Up In Blue«, innen en turné, som »Mr Tambourine Man« i 1978, eller fra kveld til kveld, som »Long And Wasted Years« de siste årene. Forandringen kan komme i teksten, i vokalen, i ”mood”, i tempo og/eller i det musikalske arrangementet. Dette vil aldri stoppe – alt Dylan leverer, er »a work in progress«, selv de siste årene med mere faste set-lister enn tidligere år. Jeg hørte for eksempel tolv distinkt forskjellige versjoner av »Desolation Row« i vår. I skrivende stund turnerer han i USA, og har de siste dagene introdusert radikalt nye arrangementer av »Thunder On The Mountain« og »Trying To Get To Heaven«. Moving on.

Vi visste fra før at »Slow Train« var den første av gospelsangene som ble brukt på en lydprøve før en konsert, det har vært godt kjent at sangen ble prøvd ut før Nashville-showet i desember, men på boksen får vi et overraskende opptak allerede fra 5. oktober 1978 (cd 3). Dette er nesten seks uker før den berømte San Diego-konserten, hvor en person i publikum kastet et kors opp på scenen til Dylan, et kors han plukket opp og hengte rundt halsen noen dager senere. Teksten er annerledes enn den vi kjenner, refrenget det samme. Det sakte toget startet for lenge siden, kunne man tenke. Det hele er en del av en lang reise og en lang kamp med de dypeste spørsmålene i livet. For de fleste av oss, antar jeg, men for de rastløse pilgrims-dikterne enda mer.

In a little hilltop village, they gambled for my clothes
I bargained for salvation an’ they gave me a lethal dose
I offered up my innocence and got repaid with scorn
»Come in,«” she said, »I’ll give you shelter from the storm«

Oh, sister, am I not a brother to you
And one deserving of affection?
And is our purpose not the same on this earth
To love and follow His direction?

Señor, señor, do you know where we’re headin’?
Lincoln County Road or Armageddon?
Seems like I been down this way before
Is there any truth in that, señor?

I fought with my twin, that enemy within
’Til both of us fell by the way
Horseplay and disease is killing me by degrees
While the law looks the other way

But the enemy I see
Wears a cloak of decency
All nonbelievers and men stealers talkin’ in the name of religion
And there’s a slow, slow train comin’ up around the bend

Mens versjonen fra oktober 1978 (cd 3) er nesten som en sakte jam, et eksperiment, med andre ord, men med sterk vokal fra Dylan, er den neste versjonen, ett år senere, oktober 1979 (cd 4) en helt komplett versjon, her når den øves inn med funky messingblåsere a la Muscle Shoals, kort tid før de starter serien med gospelkonserter på Fox Warfield noen uker senere. Igjen en veldig engasjert vokal av Dylan, musikerne rundt ham gjør det til et knallspor – man kan bare drømme om hvordan dette kunne ha blitt, hadde han tatt blåserne med seg på turnéen. »This is called 'Slow Train Coming' - it´s been coming a long time, and now it´s picking up speed«. Slik presenterer Dylan sangen på den siste av en rekke med forestillinger på Fox Warfield i 1979, den 16. november. Ingen blåsere, men back-up-sangerne og Fred Tackett på gitar gjør det hele funky, Tim Drummond og Jim Keltner kaster på køl som spillende »brakemen« på lokomotivet.Den neste er Toronto-versjonen fra 1980 (cd 6), Fred Tackett leder an, enda sterkere og mer aggressivt på gitaren, Dylans timing og frasering er helt i toppskiktet. Den rytmedrevne versjonen fra London, 27. juni 1981, (cd 8) er ganske annerledes. Nå høres det faktisk ut som toget kommer sigende. Gitarene er i bakgrunnen fra starten, trommer og bass i front. Dette føles som mer av en apokalyptisk versjon enn noensinne. Dylan roper refrenget ut, som om han står i stormen. Jentene synger togfløytens ensomme melodi. Den aller siste versjonen er fra to dager senere (cd 2), med samme arrangement, Dylans vokal muligens enda mer desperat i sin intensitet. Summen av alle versjonene understreker både opplevelsen og følelsen av den alkymi som Dylan bedriver generelt, og i særdeleshet i denne fasen.

Uncovering

Ettersom han selv har fortalt: Bob Dylans første store helt var Hank Williams. Han har spilt sangene hans fra starten av, det være seg på outtake fra »Freewheelin«, på hotellrommet i »Don’t Look Back«, i kjelleren i 1967 og mange ganger senere. Han spilte »Thank God«” på Chabad TV Special, han bidro på hyllestalbumet »Timeless« og han har satt melodi til et av Hanks dikt. »Jeg ble tidlig klar over at i Hanks sanger var de arketypiske regler for poetisk sangskriving,« skrev han i Chronicles. »De arkitektoniske formene er som marmorsøyler.« Nok sagt. Da Hank Williams utgav sine mer lavmælte sanger, sine resitasjoner, moralske sanger og salmer, benyttet han pseudonymet Luke The Drifter. »Help Me Understand« var en av disse sangene, og Dylans versjon inkludert på »Trouble No More« er hentet fra samme lydprøven som den aller første versjonen av »Slow Train«. Dylan er trofast mot originalen, men i en ganske røff versjon, han synger refrenget, men resiterer verset, der han forteller historien om oppløsningen av en familie, om de voksnes egoisme på Little Sue’s bekostning. Selv om refrenget er lille Sue’s bønn: »Lord take me and lead me and hold to my hand/Oh heavenly father help me understand«, er ikke dette en gospelsang i tradisjonell forstand, men mer av en moralsk preken som kunne vært av interesse for Michael Shannon i »Trouble No More – A Musical Film«: Du skal ta godt vare på barna dine. Dette er året etter Dylans egen skilsmisse. Sangen er klart i slekt med Dylans versjon av »Be Careful (With Stones That You Throw)« fra »Basement Tapes«, der også »Sign on the Cross« er svært inspirert av Luke The Drifter, slik Bob leverer den.

Et annet høydepunkt i boksen er coverversjonen av Dallas Holms »Rise Again«, en sang som ble framført som show-stoppende pianoduett med Clydie King på elleve av »Retrospective Tour«s konserter, og deretter én gang i 1981. Versjonen som er inkludert her er enda mer intim enn sceneversjonen, denne gangen bare med akustisk gitar. Framførelsen har samme magiske intensitet som versjonen av »Abraham, Martin & John« som avslutter filmen. Antagelig er »Rise Again« også fra omtrent samme tidspunkt, fra forberedelsene til høstturnéen 1980. Jeg-et i sangen er ingen ringere enn Jesus selv:

Go ahead, drive the nails in my hands;
Laugh at me, where you stand.
Go ahead, and say it isn’t me;
The day will come, when you will see.

‘Cause I’ll rise, again,
Ain’t no power on earth can keep me down!
Yes, I’ll rise, again,
Death can’t keep me in the ground

Dallas Holms egen versjon ble laget i 1977 og fikk pris for årets sang i den kristne del av musikkbransjens »Grammy«, »Dove Awards«. Originalen er ganske så polert, men som vanlig gjør Dylan sangen til sin egen i denne vakre og varme duetten med Clydie.

Performing Artist

»Bootleg Series« inneholder en endeløs elv av flotte sanger som ble liggende på gulvet i studio, men er like mye biter i et stort puslespill av Bob Dylans mangslungne liv som »performing artist«. Ingen av de tidligere settene graver dypere i dette enn denne boksen, som både fokuserer på hele konserter (som Earls Court, London, cd 7 og 8) på håndplukkede perler fra perioden (cd 1 og 2), på utviklingen av én enkelt sang gjennom flere liveopptredener (f.eks. »Slow Train Coming«, »Gotta Serve Somebody« og »Pressing On«) og på dokumentasjon av sanger som dukket opp bare én eller få ganger på konsert (dette gjelder blant annet sanger som »Thief On The Cross« (1), »Caribbean Wind« (1) , »I Will Love Him« (2), »Groom´s Still Waiting At The Altar« (5)). En av Dylans gyldne regler er å aldri framføre en sang på samme måte to ganger. »Trouble No More« er da også en gylden mulighet til å dykke inn i den jazzete tilnærmingen og den store kreative begavelsen som preger denne artisten. Fansen kan faktisk lykkelig stupe, dykke og svømme i slike eksempler, som en onkel Skrue i pengebassenget.

Etter min mening er noen av sangene som utgis i »Trouble No More«, blant de store Dylan-sangene, mens andre først og fremst fyller en plass i et live show, de fungerer absolutt godt i sammenhengen, mer enn at det er store sanger som står på egne ben – for meg er »Stand By Faith«, »I Will Love Him«, »Blessed Is The Name« og »Jesus Is The One« i denne kategorien. De understreker sterkt den gosplete følelsen der og da, men ikke så mye mer. Mens jeg alltid vil være på jakt etter en ny versjon av »When He Returns«, »What Can I Do For You«, »Saving Grace« eller »Pressing On«, er dette ikke tilfelle med de sangene som er nevnt ovenfor.

Dylans munnspil på versjonene av »What Can I Do For You« er grenseløst vakker, og konsertopptakene viser oss blomstringstid for både balladesangeren, gospelsangeren, bluessangeren, rockesangeren og soulsangeren. Han synger hjertet ut på »When He Returns«, noe som gjør at alle ønsker å tro, og han er »crying in the wilderness«. Den tøffe bluesen »Gonna Change My Way of Thinking« gjør at vi alle ønsker å unngå å bli påvirket av fjols, den rå »Groom’s Still Waiting At The Altar« virker slik at vi alle vil danse, den kule reggae-beaten på »Man Gave Names To All The Animals« får oss alle til å smile og synge med, også når Dylan forandrer teksten fra »pig« til »dog« og ødelegger rimet. Han swinger enormt i »When You Gonna Wake Up«, og i »Pressing On« minner han oss nok en gang på det gamle budet: »Don´t Look Back«. Sangene fra Toronto på CD 5 og 6 gir oss godt innblikk i Dylan på gospeltoget, med »fire and brimstone« i innspurten av fasen med utelukkende nye sanger. Dylan, bandet og koret matcher hverandre som hånd i hanske. På cd 1 og 2 fikk vi oversikten helt fra den utfordrende, kompromissløse og stormfulle intensiteten fra starten av november 1979 til det mer rolige været i smulere farvann, i en mer kontrollert og avslappet atmosfære, på slutten av 1981, alt i alt dokumentasjon av en utvikling som viser både progresjon og endring i humør, »mood« og arrangementer. Alt er en del av den samme historien, alt er verdt å lytte til.

Earls Court-konserten fra London 1981 kan være den største Bob Dylan-konserten offisielt utgitt til denne dag. Ja – jeg mener det! Alvor! Jeg elsker 1966-showene, jeg elsker Rolling Thunder, og ja, jeg har hørt alt. Likevel, Dylan i 1981 er på en av sine absolutte høyder som sanger, han er moden, sterk, øm, kraftfull og med en fantastisk vakker blå tone i stemmen, som var den fra »Starry Night« av Van Gogh. I tillegg til dette hadde han et potent og soulfullt band bak seg og rundt seg, back-up-sangere direkte fra himmelen og en strålende blanding av gamle og nye sanger, en mix som viser alle sider av hvorfor Dylan er en av de største utøvende artister av vår tid. Hans versjon av »Like A Rolling Stone« er breddfull av følelse og empati som aldri før (eller senere), Sangens Picasso gjennomgår sin fantastiske staccatoistperiode i »Mr Tambourine Man«, han holder sitt hjerte i hendene når han synger linjen: »Ooooohhhh, the feeling here in my heaaaaaaart« i »I Believe In You«, og han framfører det kafkaeske teaterstykket »Ballad of a thin Man« der han selv spiller alle rollene. Han hilser til og med til George Harrison før »In The Garden«. Humoren er der i »I Don´t Believe You (She Acts Like We Never Have Met)«, og munnspillet splintrer mørket i den vakre velsignelsen »Forever Young«. Alle de mange fasetter av Dylan vises fram i denne konserten – den unge melankolien i »Girl From The North Country«, den komplekse kjærligheten i »Just Like A Woman«, med sin mest rockete bro noensinne, en punk-versjon av »Maggie’s Farm« (Introdusert med »Here is another animal song – the man animal….«) to år inn i Maggie Thatchers periode som statsminister. Dylan roper: »I try my best to be just like I am/Everybody wants you to be just like them«. Det er syndens politikk og det er sosial samvittighet og det er poetens spill, og det er den evige kamp for individuell frihet. Det handler om nåde, om tro, om håp, om kjærlighet, om tvil, om sannhet, om det å være »busy being born«” og ikke »busy dying«. En vakker versjon av »It’s All Over Now Baby Blue«, alene med akustisk gitar, slik han endte sin opptreden på Newport i 1965, forteller publikum at han fortsatt er på vei videre, rett før showet avsluttes med en sløy reggaeversjon av »Knockin’ On Heavens Door«“. Nei – dette er kanskje ikke en gang den beste av alle 1981-konsertene, jeg vet det – men likevel – jeg tror dette er den største Dylan-konserten som er offisielt utgitt til i dag. Thank God!

Rare And Unreleased

Over hele verden er det mange som venter på denne utgivelsen, mange har ventet lenge og håpet at nettopp dette skulle skje. Noen mennesker kjenner liveopptakene fra før, noen var der på konsertene og noen har ikke engang hørt albumene fra perioden. Det er vanskelig å lage en analyse av hvilken effekt denne utgivelsen vil få på mennesker med så helt forskjellige utgangspunkt for lytteopplevelsen. Selv når vi kommer til »Rare And Unreleased« finnes det enkeltspor kjent for kjennere gjennom mange år, men også overraskende og gledelige nyheter. »Making A Liar Out Of Me« er en av de største overraskelsene. Det er som om du går inn i dette hemmelige rommet i kjelleren til en berømt maler, og i det indre hjørnet under et teppe finner du en vakker, men uferdig skisse med slående visuelle bilder og spennende bruk av farger. Du ser på det i ærefrykt, lurer på hvorfor kunstneren ikke fullførte den. Slik er effekten av akkurat denne sangen.

Well I say that it ain’t flesh and blood you’re drinking
In the wounded empire of your fool’s paradise
With that light above your head forever blinking
Turning virgins into merchandise
That you must have been beautiful when you were living
You remind me of some old-time used-to-be
I say you can be trusted with the power you been given
But you’re making a liar out of me

Så er det også sånn at mange av Dylans vakreste sanger ikke nødvendigvis er fullførte verker. »I´m Not There (1956)« fra Basement Tapes er det mest åpenbare eksemplet, teksten uferdig, her og der »dummy lyrics« umulig å forstå, men vi skjønner likevel hva det dreier seg om, en sang og en til tider ordløs formidlingsevne av Guds nåde. Tungetale fra kjelleren i Woodstock. »Making A Liar Out of Me« er funnet i et senere stadium enn dette eksempelet, men følelsen er fortsatt at sangen, selv i all sin mystiske storhet, ikke ble ferdig, en skjebne delt med mange flere store sanger. Eller skisser. »Caribbean Wind« ble utgitt allerede i 1985, på »Biograph«. For denne lytteren er den vakre og rolige pedal steel-versjonen på denne boksen, fra september 1980, ett av de absolutte høydepunktene, både som framføring og som poesi, med de store tablåene i åpningen ganske så forskjellig fra den forrige offisielle versjonen.

She was from Haiti, fair brown and intense
I don’t think she’d ever known about innocence
I was playin’ a show in Miami in the theater of mystery.
Told her about Jesus, told about the rain
She told me about the vision, told me about the pain
That had risen from the ashes and abided in her memory.

Was she a virtuous woman? I really can’t say
Something about her said trust me anyway.
As the days turned to minutes and the minutes turned back into hours.
I pretended to be sleeping and he thought I was
But I was only paying attention like a rattlesnake does
When he’s hearin’ footsteps trampling over the flowers
(»Caribbean Wind«, rehearsal with pedal steel on »Trouble No More«)

Til forskjell fra:

She was the rose of Sharon from paradise lost
From the city of seven hills near the place of the cross
I was playing a show in Miami in the theater of divine comedy
Told about Jesus, told about the rain
She told me about the jungle where her brothers were slain
By a man who had been dying and disappeared so mysteriously

Was she a child or an angel? Did we go too far
Were we sniper bait? Did we follow a star?
To a hole in the wall wall to where the long arm of the law can not reach?
Could I been used and played as a pawn?
It certainly was possible as the gay night wore on
Where men bathed in perfume and practiced the hopes of free speech
(»Caribbean Wind«, version from »Biograph« 1985)

Ironien er at det er nok en annen versjon av teksten som ligger på Bob Dylans hjemmeside. Ett av mange gode eksempler på hvordan Dylan maler et bilde strøk på strøk, lag på lag, noen ganger i studio, noen ganger fra scenekanten. Å være i rommet og høre på tekster som dette: »I pretended to be sleeping and he thought I was/But I was only paying attention like a rattlesnake does/When he’s hearin’ footsteps trampling over the flowers« – og så innse at dette kanskje var den eneste gangen disse ordene skulle bli hørt, ja, det må være en ganske ekstraordinær og tankevekkende opplevelse, å vite at du ser og hører et geni i arbeid, og bare må holde pusten. Inntil denne dagen, hvor vi alle kan plukke opp arket fra studiogulvet og høre på en ny versjon av en utrolig vakker og mystisk sang fra perioden da Dylan igjen begynte å øke kompleksiteten i sine tekster, bare noen få måneder passert etter innspillingen av »Saved«. Moving on.

Forholdet mellom »Caribbean Wind«, »Making a Liar Out Of Me« og »Angelina« fra samme periode kan forøvrig sies å være like mye i slekt med outtakes fra »Infidels« som »Foot of Pride« og »Someone’s Got A Hold Of My Heart« som det er i slekt med gospelsangene i 1980. Fasene og stadiene i Dylans kunst er ikke alltid så lett å kontrollere, og plateselskapets behov »to stamp him and to label him« i forbindelse med en boks som dette, vel – så kan det være en utfordring. »Trouble in Mind« var B-siden til en single fra »Slow Train Coming«, aldri utgitt på et album, ikke før den tyske samlingen »Pure Dylan« ble utgitt, men den er likevel ikke så lett å få tak i. En fin blues-låt og en strålende vokalprestasjon. På dette settet får vi »Take 1« av sangen, og etter min mening, når det gjelder vokalen, er den overlegen den tidligere utgivelsen, Dylan nesten hvisker versene, med dramatisk effekt, så mer kraft på refrenget. Et fabelaktig første take! Av andre alternative versjoner er det verdt å nevne den sterke og langt mer intense »Dead Man, Dead Man« enn på »Shot of Love«, her komplett med fantastisk arbeid på munnspillet. Vi får også det eneste liveopptaket av en rockende »Thief On The Cross«, og vi får endelig en offisiell versjon av den lille perlen »City of Gold«. Sist, men ikke minst får vi nok en versjon av »Every Grain of Sand«, også den fra høsten 1980, innspilt bare noen dager etter versjonen som ble inkludert på »Bootleg Series, Volume 1-3«, men denne gangen uten Jennifer Warnes og en bjeffende hund. Dylan virker mer bestemt og trygg i framførelsen i det han maler fram de rørende bildene i all sin ømme skjønnhet.

Pressing On

Etter 1981 gikk det nesten tre år før Dylan tok turnélivet fatt igjen. »Infidels« ble utgitt i 1983, og vi lærte at den samme fienden som hadde en kappe av anstendighet på »Slow Train Coming«, »sometimes come as a Man of Peace«. I Europa 1984 inngikk »When You Gonna Wake Up« og »Every Grain of Sand« i settet, slik også de nye sangene, »Jokerman« og »License To Kill« var det. »In The Garden« ble tatt fram igjen i 1986 med Tom Petty And The Heartbreakers, slik den var det i 1987 sammen med »Gotta Serve Somebody« og »Slow Train«, låter han også spilte med Grateful Dead samme år. Materialet fra »gospelperioden« ble integrert i Dylans enorme sangportefølje, og etter som årene har gått trekker han enkelte av dem fortsatt fram når han føler for det – jeg husker veldig godt sjokket da vi hørte riffet som startet »Solid Rock« i Stockholm i 2002, samme kveld som han overrasket oss med en tordnende »Man of Constant Sorrow«, kjent med Dylan fra debutalbumet. Begge sanger er tappet fra forskjellige brønner av kreativitet, inspirasjon og sjangre, men begge er også en del av den store elven av musikk som kalles Bob Dylan. På samme måte tror jeg at både hans jødiske arv og hans kristne inspirasjon lever side om side – både i hans liv og i hans kunst. Why do he have to choose?

»Trouble No More«-boksen er en rik og gavmild gave til oss alle. I all sin herlighet viser den oss nå hvilket lynnedslag av eksistensiell, kreativ og musikalsk kraft som slo ned disse tre årene, fra høsten 1978 til høsten 1981. Endelig kom den! De som ventet, fikk se, og de har blitt belønnet rikt.

Til orientering: Jeg er ikke en troende. Likevel – jeg tror sangene.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify