Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Dylan, Bob
Trouble No More - A Musical Film
(Columbia)

Bob Dylan is the greatest singer of our times. No one is better. No one, in objective fact, is even very close. His versatility and vocal skills are unmatched. His resonance and feeling are beyond those of any of his contemporaries. More than his ability with words, and more than his insight, his voice is God’s greatest gift to him. (Jann Wenner, Rolling Stone)

Jann Wenners anmeldelse av den kontroversielle »Slow Train Coming« var et modig stykke rockjournalistikk, og avsluttet med fokus på Bob Dylan som en gudbenådet sanger. »Trouble No More - A Musical Film« viser for alle som har ører - og øyne - at han var inne på noe viktig og riktig. Enda mer enn en film om budskapet, om kampen mellom godt og ondt, protester mot en verden på ville veier, er det en film om en stemme uten som roper i livets ørkenen og som taler fra hjertet og til hjertene. At vi nå endelig får dokumentert denne viktige og sterke perioden i Bob Dylans liv og karriere, er intet mindre enn en triumf. I denne filmen kan du høre og se alle Dylans kvaliteter som sanger, både ømhet og hvisking, gråt, lengsel, brøl, soul-sukk og -stønn a la Otis Redding, sinne, tristhet, kjærlighet, ironi, humor, musikalitet, improvisasjon og over det hele den utsøkte timingen og fraseringen som gjør Dylan til en av de største sangerne i vår tid.

Bob Dylan er en historieforteller. »Trouble No More - A Musical Film« er en historie. Bob Dylan elsker historier. »Trouble No More« er en historie han forteller oss. Bob Dylan er en historie han forteller oss.

Som »Jesus Met A Woman At The Well«, den fantastiske åpningen av filmen - en flott, avslappet back-stage-øvelse med en intens Bob og hans fantastiske kor av back-up-sangere. Sangen i seg selv er tradisjonell gospel, basert på en historie fra Johannes-evangeliet, sunget og innspilt av en lang rekke folk- og gospelartister gjennom årene, og interessant nok først innspilt av Bob den 1. februar 1961. Merk dette »Bevis nummer 1« for å trekke linjene mellom alle versjoner av Dylan vi har blitt presentert gjennom årene.

Øvelsen er fra høsten 1980, rett før den såkalte »Retrospective Tour«, der Dylan begynte å mikse gamle og nye sanger, både egne, traditionals og coverversjoner. Dette skjer etter tre turné-deler og 79 konserter utelukkende bestående av hans egne nye gospelsanger, for det meste sangene fra »Slow Train Coming« og »Saved«, samt noen ikke utgitte sanger fra samme periode.

Den strålende »musikalske filmen« starter og slutter med sanger fra akkurat denne fasen – til slutt en betagende duett mellom Dylan og Clydie King, en fenomenal versjon av »Abraham, Martin & John«, først innspilt og utgitt av Dion i 1968. Duetten er ren magi, både vokalt og visuelt. Bob Dylan spiller piano, Clydie sitter i nærheten, og samspillet mellom de to gjør denne scenen til ett av de store høydepunktene i filmen. Sangen er ikke en gospelsang, men en av mange cover-versjoner senere integrert i »Retrospective Tour«, og akkurat denne er en enestående hyllest til noen av heltene som er og ble savnet av svært mange amerikanere, ikke minst alle som deltok i kampen for borgerrettigheter. Etter å ha sett Ken Burns' svært imponerende dokumentar om Vietnamkrigen, forstår du enda bedre enn noen gang dybden av følelsene knyttet til borgerrettsforkjemperne som sangen omhandler, og håpet som ble knyttet til disse. Sangen ble utgitt året både Robert Kennedy og Martin Luther King Jr døde. I etterpåklokskapens klare lys blir verset om John ekstra sterkt:

Anybody here seen my old friend John?
Can you tell me where he’s gone?
He freed lotta people but it seems the good they die young
I just looked around and he’s gone


Sangen ble framført på atten av nitten konserter høsten 1980. Fire dager etter det siste showet, 4. desember, ble John Lennon drept. Noen av de beste dør unge.

Men det skjer mye mellom »Jesus Met The Woman At The Well« og »Abraham, Martin and John«. Fra åpningssangen. om en kvinne som møter Jesus ved brønnen, blir vi tatt direkte til en av de avsluttende sangene i gospel-konsertene, »Are You Ready«, med ordene: ”Are you ready to meet Jesus/Are you where you ought to be”. Han adresserer sitt publikum, men også seg selv: »Am I ready? Hope I´m ready«.


Som vi har blitt fortalt på forhånd, deltar skuespilleren Michael Shannon i form av en predikant, han gir små prekener mellom sangene, den første etter »Are You Ready«. Dette er ikke Dylans prekener fra 1979-80, men nye prekener skrevet av Luc Sanne, bestilt av Dylan, og som spenner over seks forskjellige temaer etter Dylans valg: Hykleri, Dydighet, Måtehold, Fråtseri, Rettferdighet og Klokskap. Dette er prekener om kardinaldyder og kardinale synder. Dette er klassiske filosofiske temaer, så vel som eksplisitt kristne temaer, og Shannon snakker til oss om å gjøre moralske valg når det gjelder måtehold, om å ta vare på vår kropp og vår sjel, om å være klar over at hykleri ikke vil redde hyklerne eller gi dem en billett til himmelen, at vi ikke skal dømme andre mennesker, og at Gud vil hjelpe oss på rett vei, hvis vi er villige. Du hykler! Konsentrer deg om bjelken i ditt eget øye. Prekenbitene understreker de sterke moralske og sosiale temaene i Dylans sanger fra denne perioden, langt mer enn dogmatiske kristne læresetninger og krav til rett tro. I disse prekenene ser det også ut til at det ikke er frelse hvis du ikke er en ydmyk og god person - det finnes ingen fribillett for de rike eller for hyklere som er respektable på utsiden, men onde inni. De vil bli straffet - om ikke i dette livet, så i det neste. Hver preken og hver moralsk utfordring fra predikant Shannon er like mye rettet mot såkalte kristne som det er mot såkalte ikke-troende. Det er budskapet. Tror jeg.

Etter »Are You Ready«, går vi til »Solid Rock«, der Dylan smiler og danser som en ”song & dance man” bør gjøre, lykkelig synger han evangeliet og gleden av å endelig ha fast grunn under føttene. Begge sangene er hentet fra »Saved«, den klart mest gosplete av de tre albumene. Bandet er i full fyr, med en rytmeseksjon å dø for, Tim Drummond, som har spilt med både James Brown og Miles Davis, Jim Keltner, som har spilt med halve rockeverden, to sammen utgjør de to maskinen på det langsomme toget som kommer. I denne sangen øker faktisk tempoet.

»Slow Train« er Dylan på sitt beste. Dette var en av sangene han sound-checket allerede i 1978, altså lenge før han begynte på sine tre måneders bibelskole med Vineyard Fellowship, vinteren 1979. I »Slow Train« spytter han ut sitt syn på verden, han velter bordene og retter sinnet mot både menneskets oppblåste ego og til verden, også til de som taler ”i religionens navn”. Fienden han ser, har en kappe av anstendighet på seg.

Big-time negotiators, false healers and woman haters
Masters of the bluff and masters of the proposition
But the enemy I see
Wears a cloak of decency
All nonbelievers and men stealers talkin’ in the name of religion
And there’s a slow, slow train comin’ up around the bend


“When He Returns”! Hva kan jeg si – ett av de store høydepunktene i filmen - kameraet er tett på Dylan gjennom hele sangen, han sitter ved pianoet, han åpner sjelen i en av sine mest fremragende vokalopptredener. Det er ikke mye håp igjen, bare ett. Når du hører på »When He Returns«, er det nesten slik at man selv kunne ønske at man hadde en tro.

How long can I listen to the lies of prejudice?
How long can I stay drunk on fear out in the wilderness?
Can I cast it aside, all this loyalty and this pride?
Will I ever learn that there’ll be no peace,
that the war won’t cease
Until He returns?


Det er aldri helt naturlig å omtale Bob Dylan som optimist, ikke før og ikke etter denne perioden. Gjennom hele hans verk er det skygger og desillusjon, sviktende tro på verdens og menneskenaturens evne til å klare seg på egen hånd. ”This world can´t stand long”. De apokalyptiske visjonene har vært en del av hans nobelvinnende kunst fra begynnelsen, fra »A Hard Rain´s A-Gonna Fall« og »When The Ship Comes In«, fra de klaustrofobiske stemningene i »All along Watchtower« til »Things Have Changed« ”. Selv i disse dager synger han hver kveld: »If the bible is right, the world will explode.« Når vi ser ham i denne filmen, ser det ut til at han tror at tiden allerede da er i ferd med å renne ut, hjulpet av politisk inkompetanse og menneskelig egoisme , som hele tiden for det meste vinner over både kjærlighet og medfølelse. ”You´d better start swimmin´, or you´ll sink like a stone”. På denne tiden kan Dylan tydeligvis se bare én mulig livbøye.

Deretter - nok en sang fra »Saved« - tittelsangen, kanskje den mest evangeliske av alle hans gospelsanger, den forkynner hele evangeliet og beretningen om frelse i én eneste stor funky feiring, jentenes gospelkor styrker følelsen av å være midt i en karismatisk jackpot av musikk, rytme og tro der Dylan ser ut til å fortelle sin egen historie som om det var en sang:

Nobody to rescue me
Nobody would dare
I was going down for the last time
But by His mercy I’ve been spared
Not by works
But by faith in Him who called
For so long I’ve been hindered
For so long I’ve been stalled
I’ve been saved
By the blood of the lamb


Det er en stor glede å se ham så glad, men en glede som dette kan vel aldri vare evig, antar jeg. Men - at han her hadde sett et glimt av solen, det er sikkert.

»Do Right To Me Baby (Do Unto Others)” - En intens framføring av en sang som allerede ble brukt i konsert på tampen av 1978, Dylans egen vri på Den Gyldne Regel, med refrenget som speiler den lille bristen i menneskets natur – Den Gyldne Regel er sikkert en veldig god ide, men du først!

But if you do right to me, baby
I’ll do right to you, too
Ya got to do unto others
Like you’d have them, like you’d have them, do unto you


Dylan er slett ikke uten selvinnsikt og selvironi, slik vi ser det i rockeren «Ain't Gonna Go To Hell For Anybody»:

I can manipulate people as well as anybody.
Hold ’em and control ’em, squeeze ’em and tease ’em.
I can make believe I’m in love with almost anybody.
Force ’em and burn ’em, twist ’em and turn ’em.
All that satisfies the fleshy needs.
I’ve been down that road, I know what it needs.
But I ain’t gonna go to hell for anybody.
I ain’t gonna go to hell for anybody.
I ain’t gonna go to hell for anybody.
Not today, not tonight, not tomorrow, no never, no way!


Sangen er ett av mange tegn på at Dylan på denne tiden virkelig tenker, eller at han virkelig ønsker, å legge sitt gamle selv, eller i det minste noe av sitt gamle selv, bak seg – ”strike another match, go start anew”. En gang til. Fordi, som vi vet: ”He not busy being born, is busy dying.”

Etter dette kommer nok ett av de store høydepunktene i filmen, den rørende vakre balladen «What Can I Do For You», en lavmælt ballade og en øm vokal, men det er munnspillsoloen på slutten som er show-stoppende i all sin nakenhet, kraft, intensitet og musikalitet - en skulle nesten ikke tro at det var mulig å gjøre dette med den lille bluesharpen, der han skviser den tom for all sjel det er mulig fylle den med. Et fantastisk øyeblikk.

Konsertopptaket avsluttes med sangen som også avsluttet de fleste av forestillingene denne perioden, «Pressing On» – den starter stille med Dylan bak pianoet:

Many try to stop me, shake me up in my mind
Say, “Prove to me that He is Lord, show me a sign”
What kind of sign they need when it all come from within
When what’s lost has been found, what’s to come has already been?


Sangen bygger seg opp, jentekoret stiger som en bølge bak Bob, og Bob reiser seg fra pianoet, griper en håndholdt mikrofon, går fram til scenekanten og synger til den jublende mengden av troende og ikke-troende, før han til slutt forlater scenen.

Der tror vi det hele er over. Rulletekstene starter, men så kommer altså det fantastiske ”bonussporet”, den transcendente duetten med Bob & Clydie, «Abraham, Martin & John», understreker til fulle det usynlige, røde skiltet som er tegnet over hele denne filmen - «Sweet Soul Music Sung By Bob Dylan». Clydie, som har vært en av Ray Charles Raelettes, som har sunget med Frank Sinatra, synes likevel å ha sitt største øyeblikk her med Bob Dylan. En perfekt avslutning som peker ut av en fase av de rene gospelshowene og til den neste hvor de nye sangene har blitt en integrert del av Dylans live show, det gamle og det nye forent i en høyere enhet.


Etter som stillbildene av musikerne ruller over skjermen, får vi til sist høre den nydelige, tidlige versjonen av «Every Grain of Sand»:

In the time of my confession, in the hour of my deepest need
When the pool of tears beneath my feet flood every newborn seed
There’s a dyin’ voice within me reaching out somewhere
Toiling in the danger and in the morals of despair

Don’t have the inclination to look back on any mistake
Like Cain, I now behold this chain of events that I must break
In the fury of the moment I can see the Master’s hand
In every leaf that trembles, in every grain of sand
.

«Trouble No More» er en sjelden perle av en musikalsk film. Bruken av prekenklippene mellom sangene viser både hvor stolt Dylan fremdeles er av denne delen av sin produksjon, hvor viktig den er for ham, samtidig som det viser at hans strev med kampen mellom godt og ondt enda ikke er over, ikke da, ikke i dag og ikke engang i morgen. ”Pressing on” – fortsatt.

Bob Dylan kunne ha valgt å gi ut et komplett filmet show uten noen prekener og akkurat i den rekkefølgen sangen ble spilt på konsertene, og dette kunne sikkert ha blitt enda mer til mange av kritikerne og noen av fansens tilfredshet. Vi vil alle ha mer av konsertopptakene fra denne svært sterke perioden. Selvfølgelig. Men Dylan, fortelleren, vil fortelle oss en historie, denne gangen. Og det kommer flere Bootleg Series-utgaver etter hvert. Nok en gang må vi likevel bare være veldig takknemlige for det vi fikk - ”Trouble No More.”


Extras.
DVD-en kommer med seks ekstra sanger, noen komplette versjoner av sanger som vises i filmen (Ain´t Gonna Go To Hell For Anybody, Precious Angel og Slow Train Coming), men mer interessant er det eneste kuttet fra Dylan 1981-turné, en fantastisk «Shot of Love», en flott live-versjon av en av sangene som aldri er utgitt på plate før, den tøffe bluesy «Cover Down, Pray Through» (vi trodde alltid at det var Break Through - og jeg hører fortsatt ham synge det ...) samt nok et sjarmerende blikk bak scenen høsten 1980, nok en versjon av «Jesus Met The Woman At The Well" med Bob på bass. DVD-en gjør det også mulig å se bare preken eller bare sangene - om man ønsker å fordype seg i eller gå glipp av det ene eller det andre.

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.