Recension
McMurtry, James
Childish Things
(Compadre Records)

James McMurtry var 27 år gammel da han platedebuterte i 1989, med albumet »Too long in the Wasteland« (Columbia). Allerede da sang han med en stemme som om han skulle ha vært med, i hvertfall, et par ti år lengre. Noen har sammenlignet James´ stemme med Lou Reeds. Det er ikke helt feil. Men McMurtrys perspektiv er vesentlig annerledes enn Reeds. Befolkningstettheten i McMurtrys tekster er definitivt skrinnere enn i Reeds storbyer. Og mindre og mindre folk blir det.

Nøkkelsangen på »Childish Things«, den over syv minutter lange »We can´t make it here«, er et knusende oppgjør med det ubestridelige faktum at amerikansk politikk er i seng med storfinansen, og at lyset er av.

»We can´t make it here« handler om de utslettende konsekvensene av nedlegging av jobber, av at moderne turbokapitalisme sender produksjonen dit den gjennomføres for knapper og glansbilder og at samfunnene som blir igjen er sjanseløse. At den sosiale infrastrukturen kollapser og at valgene til slutt blir rus, Jesus, total apati eller det, for mange fattige, eneste betalende alternativet; Å verve seg til en hær der mulighetene for ikke å overleve er overhengende. McMurtry ber presidenten komme seg ut av limosinen og svare for seg. Det er god grunn til å tro at Bush gir faen i McMurtry.

Under alle omstendigheter gjør McMurtry det mange kunstnere unnlater å gjøre. Heve stemmen og si i fra. Historien har mange beviser for at det ikke er så bortkastet som det kan virke som i øyeblikket.

»Childish Things« inneholder elleve andre sanger, ni skrevet av McMurtry, en av Peter Case (»Old Part of Town«) og en duett med Joe Ely på den gamle countryklassikeren »Slew Foot«.

Det sitter som et skudd, sangene er bygget på gitararrangementer i alle valører og McMurtrys karakteristiske stemme gir musikken mer enn nok engenart. Det værbitte, sandblåste og solblekede preget i stemmen er en presis refleksjon av tekstene. At han har plukket opp vesentlig lærdom av faren Larrys enestående evne til beskrive det han ser og tenker blir bare tydeligere og tydeligere. Akkurat som man tror på karakterene i Larry McMurtrys romaner, tror man på historiene James forteller. Det finnes en helt grunleggende empati og empati kan sees som en ikke fornybar ressurs i det herrens år To Tusen og Fem.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify