Recension
Bøygard, Tove
Blåe drag
(Lucky B Records)

På det tidspunktet vi trengte det som aller mest, 20. januar 2017, skjedde det endelige slippet av ”Blåe drag”, Tove Bøygards overveldende vakre nyskapning av et album. Om vi ikke har vært i tvil om hennes betydelige potensiale, basert på både tidligere solo- og søsterprosjekter, er det her skoddene virkelig slås fra vinduene, det er her sommerfuglen stiger fram i all sin prakt. Jeg våger påstanden - den skal stå opp tidlig om morgenen som klarer å levere et bedre countryalbum i 2017. For min del sliter jeg akkurat nå å komme på et mer helstøpt norsk countryalbum enn dette, også fra tidligere år.

Albumet er en sterk helhet, og det gjør nesten vondt å dissekere det i sine egne bestanddeler. For undertegnede vil en sjelfull stemme som regel være den nødvendige inngangsporten til de store musikkopplevelsene – mangelen på dette elementet kan sjelden oppveies av andre faktorer, hva verken tekst eller musikk angår. Uansett – Tove Bøygards nakne og sterke røst griper om hjertet mitt fra første sang, og holder grepet gjennom hele albumet, også gjennom albumet svakeste låter. Selv om stemmen hennes er et unikt instrument, gir den også mange assosiasjoner, både nasjonale og internasjonale – tankene kan springe til både norske folkemusikktradisjoner og kvedarkunst, den kan i glimt få meg til å tenke på Buffy Sainte-Marie i det ene, på Nina Simone i det andre, på Mari Boine i det tredje og Nanci Griffith i det fjerde. Slektskap. Et begrep som ellers også favner mye av det albumet handler om. Menneskelig som musikalsk. Alle har de stemmer som får deg til å tro at det gjelder livet når de synger. Slik er det også med Tove Bøygard. Levd liv og kloke blikk på egne og andres erfaringer er marinert inn i en varm og intens stemme som drar deg med inn i de små historiene, men som like mye formidler også det som ligger mellom linjene.

Valgene av Freddy Holm som produsent og Kleiva Studio i Halden som åsted for innspillingen er så gode at en kunne tenke seg at skjebnen selv har grepet inn og ført disse partene sammen. Strengebetvingeren Freddy Holm, som allerede i utgangspunktet er en musikkens ”Swiss Army Knife”, gir oss med nennsom hånd et lydbilde som oser av både modernitet og sterke bånd til tradisjonen, han stjeler som en ravn fra sjangre både han og Bøygard elsker, det være seg country, bluegrass, folk, blues eller rock, alt rørt sammen i en herlig jambalayagryte som løfter den fra før av sterke stemmen og det fine låtmaterialet, ytterligere. Vi kan høre touch av Lanois som i det ene øyeblikket bringer tankene mot ”Time Out Of Mind” (Bob Dylan) og ”Wrecking Ball” (Emmylou Harris), mens man i neste nu omfavnes av tradisjonelle country- og bluegrassgrep, før vi igjen får lange, dype, varme cellostrøk som skulle de kommet fra Yo-Yo Ma og direkte fra sjelens dyp.

Mitt lydspor i julen 2016, og opptakten til presidentinnsettelsen 20. Januar, var ulike versjoner av Steve Earles ”Christmas In Washington” med omkvedet ”Come back, Woody Guthrie, come back to us know”, sørgelig klar over at utfordringene verden generelt og den vestlige del av den spesielt, står overfor, krever kraftsamling på mange nivåer, også kulturelt, for å endre den kursen vi nå er i ferd med å sette rett mot isfjellet, både i USA og Europa. Så slår Tove Bøygard an en håpets tone allerede i åpningslåten ”Framand”:

Du er ein framand
I vinterkald kveld
Du bankar på døre
Du kjem i frå eld
Du var ei soge
Frå Tusen og ei nått
Du var regnbogens syster
No er du måla i grått

Det er ikke med knyttnever og slagord, men med en åpen hånd og et varmt hjerte Tove Bøygard setter ord på de vanskelige dilemmaene som preger vår tid, det er usentimentalt og direkte, samtidig som hun i korte setninger avslører en grunnleggende medlidenhet og empati for de skjebnene hun synger om. ”Dät er synd om människan.” Om de politiske svarene ikke alltid er like enkle å se, er dette verdimessige utgangspunktet et viktig kompass, og det preger ”Blåe drag”, sterkest kanskje i én av platens to mesterlige coverversjoner, ”Sjå i nåde”, en inderlig vakkert utført utgave av Mary Gauthiers mesterstykke ”Mercy Now”. Jeg håper også inderlig at Thåstrøm hører albumets tåredryppende vakre norske versjon av hans ”Fanfanfan”, og kanskje viser ham det åpenbare potensialet han har for å lage tidenes svenske countryalbum.

Den sterke poetiske dimensjonen i den nynorsknære hallingdialekten gir Tove Bøygard, i mine ører, et forsprang allerede i utgangspunktet - musikaliteten som ligger innebygd i dette språket er som et materiale som bønnfaller om å bli diktet i. Dette er selvsagt ingen garanti for at man klarer å løfte tekstene til det nivået som Tove Bøygard på det beste gjør på ”Blåe drag”, men når man klarer å kombinere målet med enkel poetisk teft er også dette med på å gjøre ”Blåe drag” til et stort album. Den enkle låta ”Tre” er foreløpig den aller største favoritten for meg – genial og formfullendt i sin nakne og såre enkelhet, der den likevel favner både dybder og blåner slik de store poetene kan: ”Eg vart ei grein heilt åleine/Du vart ditt eigji tre”.

Akkurat når vi trengte det som mest, kom ”Blåe drag”. Det minner oss om at det fortsatt er håp. Tross alt.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify