Recension
Flaata, Paal
Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt
(Blue Mood Records)

Sier du noe mange nok ganger blir det sant. Bare spør Donald Trump. Jeg prøver meg imidlertid for n’te gang med påstanden om at Paal Flaata har Norges flotteste stemme, vel vitende om at det ikke finnes noe fasitsvar på slikt, og håper og tror at jeg likevel er inne på noe. Selvfølgelig er slett ikke alle enige, men når jeg sier at Flaata virkelig har en enestående fin stemme, tror jeg ikke så mange vil motsi meg heller.

Ikke for første gang gir han seg Townes Van Zandt i vold. I 2007 gjorde han en versjon av den legendariske texaslåtskriverens kanskje mest kjente sang, »Waiting ‘Round To Die«», til hyllestplaten »There’s A Hole In Heaven Where Some Sin Slips Through«, der også Jon Langford, The Walkabouts, Jim White og Christian Kjellvander var blant bidragsyterne. Nå snakker vi imidlertid om en hel langspillplate der Paal Flaata gjør ti Townes-låter. Å påstå at det låter fint er mildt sagt ukontroversielt. Dette er dønn vakkert og minst like trist og mer enn brukbar bevisførsel for at Flaata virkelig har en av de fineste stemmene som er. Og dette er ikke akkurat 'exhibit A', for å si det sånn.

Med fem album i front for trioen Midnight Choir (utgitt mellom 1994 og 2003) og en solokarriere som med »Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt« til nå teller syv album (fra 2002), har Flaata 'gledet' norske (og en del internasjonale) lyttere med et antall sangprestasjoner som har fått hårene til å reise seg i nakken, så fine er de. Men de har samtidig vært mer eller mindre gjennommarinert i tristesse. Midnight Choirs sanger, skrevet av bandets gitarist Atle Bystrøm, er ikke akkurat solskinnspop, og solokarrieren har heller ikke vært brolagt med slikt. »Come Tomorrow« er siste del av en trilogi som startet med sanger av Chip Taylor (»Wait By The Fire«, 2012) og Mickey Newbury (»Bless Us All«, 2014), og det er den desidert tristeste av disse platene. Det er også den av dem jeg liker best, sannsynligvis mest fordi Townes er den av de tre låtskriverne jeg setter høyest, men også fordi jeg tror det er disse sangene som ligger Flaatas hjerte aller nærmest. At han har spart Townes til slutt i trilogien er neppe tilfeldig.

Townes sang sitt liv. Han var alkoholiker, narkoman og bipolar, en trist figur som var en låtskrivernes låtskriver, i stand til å komponere sanger som var så fulle av sårbarhet og desperasjon, sorg og lidelse at det kan synes underlig at han ikke tok sitt eget liv. Han døde dog ung, 52 år gammel, på morgenkvisten første nyttårsdag 1997, fra komplikasjoner som følge av et fall i en trapp to uker tidligere, i åpenbar kombinasjon med sitt mangeårige alkoholmisbruk. Det var på dagen 44 år etter at Hank Williams, et av hans store forbilder døde, og mytene om de to går hånd i hånd.

Når Paal Flaata synger ti av Townes’ sanger er det som han tar bolig i hver enkelt av dem. Med sin stilsikre stemmebruk fører han lytteren tilsynelatende uanstrengt inn i Townes’ verden av ensomhet og fortvilelse, og ikke med så rent lite troverdighet heller. Nå kan det synes brutalt og unødvendig ufølsomt å minne om at Paal Flaata og hans kone mistet sin 13 måneder gamle datter Dina før jul i fjor, men det er neppe noen tvil om at sorgen bokstavelig talt ligger i rillene på »Come Tomorrow«. Tittelkuttet, som er Townes’ resignerte tekst om hvor smertefullt det vil bli å leve videre etter at et forhold er brutt, kan med all tydelighet også oppfattes som Paal Flaatas personlige opplevelse av å miste datteren, men han gir sangen et snev av lys ved å gjøre den til duett med sin voksne datter Maia. Det er en intens gråteperse av en innspilling, og det sier jeg i aller beste mening.

Läs recensionen i sin helhet på Erik Valebrokks blogg Mitt liv som Erik

/Erik Valebrokk

Lyssna på Spotify