Recension
Adams, Ryan & The Cardinals
Jacksonville City Nights
(Lost Highway/ Universal)

Pussige karer disse alt-country originalene. Mange av dem har brukt de siste årene på hardnakket å benekte at de har noe med countrymusikk å gjøre. Ikke minst Ryan Adams har vært agressiv i sin avstandstagen. Resultatet har vært et knippe relativt uinteressante plater, der Adams har lekt alternativrocker av ymse kaliber.

Så snur wonderboyen på hælen og lager to countryplater på stripe. For »Jacksonville City Nights« beveger seg nemlig enda lenger inn på honky-tonken enn vårens overveldende , doble »Cold Roses«. Den tok avstamp i countryrocken som oppstod mellom »American Beauties«-æra Grateful Dead og deres avlegger, New Riders of the Purple Sage.

Denne gangen befinner Adams seg i et sekstitall der countrymusikken var en lukket avdeling for alle som så seg selv som rockfans. Et tiår der countrymusikken i sannhet levde opp til betegnelsen «den hvite manns blues». George Jones, Merle Haggard, Conway Twitty, Charlie Rich, Buck Owens, Roger Miller, Bobby Bare, Porter Wagoner og truckdrivere som Dave Dudley og Red Simpson satte den manlige standarden. Melodiøs minimalisme med tekster som ofte var vesentlig bedre enn sitt rykte/ image. Det var denne countrymusikken Gram Parsons var opptatt av og som var en så viktig del av hans »cosmic american music«.

Adams går rett til kildene både i arrangementer og vokal fremføring. Han leverer med en inderlighet som han er ganske så alene om i sin generasjon.

The Cardinals er, til Adams å være, en stabil bandkonstellasjon. Eneste utskiftning siden »Cold Roses« er steelgitaristen Jon Graboff som har kommet inn i steden for Cindy Cashdollar. Graboff kan sakene sine og spiller nydelig, klassisk steelgitar tvers igjennom.

Tematisk befinner Adams seg i the dark end of the street. Det er kjærlighetens irrganger og legitime og illegitime muligheter som fyller tankene til Adams. Nå er han vel endelig er i ferd med å bli så gammel at han med troverdighet kan synge love hurts.

Coveret, som er en ren hommage til sekstitallets albumcover, viser bilder der neonlysene reflekteres i våt asfalt.

»Jacksonville City Nights« er tettpakket med solide sanger, i en en veldig tiltalende mix av straight honky-tonk og vare ballader. Duetten med Norah Jones på »Dear John« var uungåelig. Ryan & Norah måtte ganske enkelt gjøre en Gram & Emmylou.

Etter fjorten egne sanger byr Ryan på en flott versjon av evergreenen »Always on my Mind«. Et så mainstream sangvalg at det blir et politisk statement. Dette var musikken til det tause Amerika som gjorde jobben, stemplet ut og stod overfor det eksistensielle valget; Hjem til kone og barn eller tur innom baren for en Jack Daniels..

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify