Recension
Cale, J.J.
To Tulsa and Back
(Sanctuary/Blue Note)

Åtte år er gått siden Cales forrige studioalbum, og det er like velgjørende som alltid å høre hans hviskende hese snakkeblues og minimalistiske gitarløp. Han er befriende uavhengig av trender. Hans country-blues-funk-hybrid er denne gangen innspilt i Tulsa, Oklahoma der han opprinnelig kommer fra, og gamle musikerkompiser utgjør studiobandet som gir ham mye å spille på av groove og dynamikk. Instrumentkrydderet varierer fra låt til låt - en countryfele her, en banjo der, latino- og mariachiblåsere, keyboards og fast og stø tromming bak Cales knivskarpe telecaster.

Er det noen nye låter her som peker seg ut som hit-kanidater og cover-materiale for andre artister? Kanskje de nummerne som Cale har bygd rundt R&B-materiale han selv vokste opp med på 50-tallet. Det sexy åpningssporet »My Gal« er en lettere omskrevet og kamuflert utgave av Little Walters Chess-klassiker »My Babe« overført til Stevie Wonder-funk, og »Chains of Love« har til og med beholdt tittelen fra Big Joe Turners sang. Og kanskje blir det en hit av den up-tempo country-hoedown-pregede»Motormouth« som kombinerer hans tidlige »Mama Don´t Allow« med Bobby Mitchell/Fats Domino »I´m Gonna Be a Wheel Someday«, det nærmeste Cale kommer »They Call Me the Breeze« på denne skiva. Det latinamerikanske har alltid vært en ingrediens i Cales slentrende funk. På »Rio« har han congas og salsainspirerte blåsere – mer karibisk enn den sambaen som tittelen ser ut til å antyde. En genistrek i miniatyr er »These Blues«, som langtfra er noen tolvtakter blues, dette er mer over i cocktail lounge jazz, som Cale ofte boltrer seg innenfor, og hvor han viser at han også har et musikalsk slektskap med Mose Allison.

Cale har ikke forandret seg et notetegn siden »Naturally« (1971), og hvorfor skulle han det? Dette er musikk som står.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify