Recension
King, B.B.
80
(Geffen)

Riley Blues Boy B.B. King ble født i hjertet av Mississippi-deltaet, i Itta Bena, i bomullsplukkingens område på veien mellom Greenville og Greenwood, ikke langt fra der Robert Johnson ble tatt av dage i en juke joint. B.B. er larger than life og en feelgood suksesshistorie.

Jeg orker ikke påpeke at blueskongen har rockcelebriteter til høyre og venstre for seg innspillingen av denne plata som markerer 80-årsdagen hans. Det er i grunnen det som er kult. Rockeadelen bøyer seg for blueskongen. Men han har besøk av en svart buddy fra de gamle Beale Street Blues Boys med, Bobby ”Blue” Bland. Det er nå snart bare B.B. og Bland som er igjen av de store blueslegendene. Og de gjør en late night duettsang av Willie Nelsons ”Funny How Time Slips Away” (En av B.B.’s største bluesinnspillinger gjennom karrieren er for øvrig liveversjonen av Nelsons ”Night Life”).

Og jeg synes det er befriende å høre Elton John få stemningen på taket på siste låt, ”Rock This House” (av Muddy Waters’ avdøde gamle våpendrager Jimmy Rogers). Takk og pris for at vi slapp Bono i denne Louis Jordan-inspirerte jumpblues. Bono er ikke med.

Det er fire forskjellige sessions og band på denne plata. Han har noen London-sessions, med Roger Daltrey som skråler det han kan på en ”moderne” B.B.-hiten ”Never Make Your Move Too Soon”. Clapton gitarspillet alvorlig på ”Thrill Is Gone” komplett med soulstrykere og en luksuriøs nyinnspilling som følger originalversjonen. Helt klart hovedsporet på plata, i hard konkurranse med åpningssporet og ”Early In the Morning” der Van Morrison spiller stilrent munnspill og synger rått og Junior Wells-lignende og med B.B. i rått juke joint-humør. Råere gitarlyd i Lucy enn vanlig. Billy F. Gibbons er slentrende god makker i ”Tired Of Your Jive”.

Hele albumet er bygd opp rundt de mest kjent låtene fra albumene han laget etter gjennombruddet hos det hvite rockpublikumet, men som også var R&B-hits. Roosevelt Sykes/Junior Parker-klassikeren ”Drivin’ Wheel” er et unntak, og den funker bra med Glenn Frey. Men de gamle er eldst. Det er mest sjarme og soul i B.B. og Bobby Bland.

Låtvalget er flott satt sammen, det er stilig med alle gjestene, og det er bare å konstatere at 80-åringen fortsatt er King of the Blues. Happy birhday blues. Merkelig at ikke den er med forresten.

/Øyvind Pharo