Recension
LaVette, Bettye
I´ve Got My Own Hell To Raise
(Anti)

Detroit-sirenen Bettye LaVette er 59 år gammel og har siden 1962 gitt ut et førtitalls singler som alle har kultstatus blant soulkjennere. Av regulære album (ikke single-samlinger i ettertid eller album som kommer ut nesten 30 år etter opprinnelig innspilling, slik som Atlantic-mesterverket Child of the Seventies som kom ut under navnet Souvenirs i 1972) har hun bare 1982-utgivelsen Tell Me A Lie (Motown) og bluescomebacket og Handy-vinneren A Woman Like Me (2003) på CVen. Hun må være bransjens mest undervurderte soulartist.

Hun har en hes, knurrende, raspende og hylende røst som tar deg så fort hun oppløfter den. ”He Made A Woman Out Of Me” med wurlitzer-orgel anno 1969 og lummer-sensuell framføring i krysningen av Dusty Springfield, Bobbie Gentry og Tony Joe White er så state of the art sørstatssoul, at det er påfallende at den ikke er inkludert på noen av Country Got Soul-albumene som bl.a. er gitt mye oppmerksomhet i spaltene til Rootsy.

Som Rob Bowman skriver i liner notes til denne plata, så er det ingen egentlige soullåter som er spilt inn denne gangen, ei heller er det noe soulband hun har i studio. Men likevel er det så umiskjennelig Bettye LaVette fra dypet av hjertet og sjela at singer-songwriter-materialet blir fortellende soul av det helt store formatet - fra den modne kvinnes sysnvinkel, erfaringer, livsvisdom og betroelser.

Ta Joan Armatradings ”Down To Zero”, en grafisk tydelig skildring av såret kvinnelig stolthet, av kjærlighet som gjør vondt. Ta Lucinda Williams ”Joy”, som er dyp, dyp funk og som blir nesten selvbiografisk for Bettye LaVette om byene som er kjent for platestudioer: Memphis, Motor City, Muscle Shoals, New York…hun gjør Dolly Partons ”Little Sparrow”.

Ta åpningen som er acapella Sinead O’Connor – I Do Not Want What I Haven’t Got - den peker rett mot siste spor den rap-påvirkede snakkesyngende “Sleep To Dream” (av Fiona Apple) med tittelsporet som egen tekstlinje. Kanskje noen ville ha dette til å være feministsoul. Hvis følelser som hevn, sinne, rettferdig harme rettet mot et du som er en mann – så ja vel – dette er det tradisjon tilbake til Big Maybelle, tekstene til Ann Peebles, eller måten Aretha Franklin synger ”R-E-S-P-E-C-T”. Nå er for øvrig Bettye LaVette så tøff at hun ikke er påvirket av Aretha. Hun var bare påvirket av mannlige sangere. Og hun sang aldri i gospelkor. Hun kommer rett fra R&B i Motor City. Og hun gjør utrolig singer-songwriter country av det bitre slaget. Her kan vi nevne ”On the Surface” av Rosanne Cash , mens ”Just Say So”, tidligere gjort av Bobbie Cryner, er rett inn i George Jones/Tammy Wynette-landskapet, men mer sofistikert.

Jeg blir ikke lei av denne plata. Jeg kommer bare og mer inn i den, fordi det er så mange lag. Det er så mange musikalske finesser i det tette og likevel luftige lydbildet, bare bass, trommer, keyboards, to gitarer, ikke noe blåsere. Prince-keyboardisten Lisa Coleman gjør masse lekkert på wurlitzer, piano og orgel. Chris Bruce og den unge Texas-legenden Doyle Bramhall II er på gitarer. Rytmeseksjoenn er Paul Bryan og Earl Harvin. Det er nakent produsert av Joe Henry som traff mange med tilsvarende produsksjon av Solomon Burkes Don’t Give Up On Me.

Vi kan jo håpe både for Bettye LaVettes og publikums del at det blir noenlunde samme suksess som for Solomon. Albumet og Bettye LaVette fortjener det, og når det nå er også er så langt ut på høsten, kan også kandidater til årets album trekkes fram. Her er et som skal høyt opp på listene.

/Øyvind Pharo