Recension
Young, Neil
Prairie Wind
(reprise/ warner)

Det er trettitre år siden Neil Young sang »..Old man take a look at my life, I´m a lot lot like you..«. 12.november fyller Young seksti (født i Toronto, Kanada) og tidligere i år ble han rammet av hjerneblødning. Young frisknet raskt til og kunne fortsette arbeidet med »Prairie Wind«, den Nashville-innspilte platen som plateselskapet hevder er tre´eren i trilogien som også omfatter »Harvest« (72) og »Harvest Moon« (92).

En påstand som, om den skulle innebære en akseptabel grad av sannhet, burde hjelpe Warner å nå sine økonomiske 2005-målsettinger. Begge »Harvest«-platene er storselgere i Young-katalogen, 72-modellen selger vistnok femten tusen, hvert år, i Norge alene!

Og joda, »Prairie Wind«´s ti sanger har antakelig nok Young-leirbål nostalgi til å varme høstens frosne sjeler.

Young har samlet de gjenlevende av sitt magiske skrangleband The Stray Gators (mest prominent, steelgitaristen Ben Keith) og utøket besetningen med bl.a. Emmylou Harris og blåsere.

Resultatet er upolert countryrock med noen innslag av southern soul, et sound som har båret flere av Youngs plater enn denne trilogien ( Best »Comes A Time« (78)). I denne forbindelsen kan det være på sin plass å minne om Youngs absolutte country-plate, »Old Ways« (85), som helt ufortjent ofte faller utenfor oppregningen av de viktigste Young-utgivelsene.

Det første som slår en er at Young er, som det heter, i fin stemme. I motsetning til sin eneste sammenlignbare kollega, Bob Dylan, har Young fått beholde sin ungdoms stemme inn i gråhåretheten.

Selvfølgelig ligner Young på Young. Hans måte å skrive sanger på er så pakket av identitet at han vanskelig kan bli annet enn selvreferende. Det innebærer ikke at han denne gangen låter som et øst-europeisk danseband som immiterer Young, slik han gjorde på misserable »Are you Passionate?« (02). Hans selvsittering er vesentlig hyggeligere enn den John Fogerty presterte på sitt fjorårsalbum.

På »Far from Home« beveger vi oss ut på »..the trans-Canada highway..«, en rask geografisk referanse som umiddelbart maler opp det golde, gudsforlatte landskapet som så uløselig er knyttet til så mange av Youngs sanger. I det hele tatt, en av de ultimate rock´n´roll-drømmene måtte være å krysse det kanadiske kontinentet i en vintage Old (!)-smobile med Neil ved rattet og en kasse øl i bagasjerommet. (Neil skal visstnok starte bruktbilforetning, Shakey´s Used Cars!).

»Prairie Wind« inneholder et knippe sanger som holder mål, melodisk såvel som tekstmessig. Åpneren »The Painter« er faktisk god nok til å snike seg inn bakveien på en best-of. Tittelkutttet balanserer blåserne perfekt på toppen av denne arketypiske, kassegitardrevne Neil midd-tempo øvelsen der en boomende bass er vesentligste motor.
»Here For You« er sår, nostalgisk Young som synger for alle gullhjerter.

»This Old Guitar« er Young i det konservative hjørnet, en ydmyk hyllest til instrumentet med sjel, med sitt eget liv. Gitaren som velger hvem som er verdige gitarister! På konserten som Young filmet på Grand Ole Opry i august gjorde han vistnok denne sangen på Hank Williams gamle gitar. Emmylous stemme gir den perfekte kontrasten.

»No Wonder« er platas røffeste øyeblikk, med referanser til 9-11 og en klokka som tikker avgårde mens prærie-vind og gitarer uler.

Det som savnes, som det kanskje er nytteløst, og kanskje til og med lite konstruktivt, å ønske seg, er »Harvest«´s kollisjon av piano og pedal steel gitar. Min påstand er at det akkurat er her nøkkelen til Neils tidløse særpreg ligger. En intuitiv forståelse som Neil den gang delte med sine co-produsenter, Eliot Mazer og Jack Nitzche.

På »Far from Home« synger Neil »...I was trying to make my way to Nashville, Tennessee, then another car passed me by..« Neil havnet i Hollywood og han har alltid senere lurt på om vi er »Ready for the country?«.

/Tom Skjeklesæther