Recension
Dylan, Bob
The Cutting Edge – Bootleg Series Volume 12
(Columbia/Sony)

Det er fra flere hold antydet at det er minst to ting man helst ikke vil vite hvordan lages – lover og pølser. På samme måte synger Iris Dement nydelig om at man kanskje helst bør la mysteriet være. Når man går løs på årets utgivelse i Bob Dylans tilsynelatende utømmelige bootleg-serie kan nok også slike tanker gjøre seg gjeldende. I alle fall før man starter ferden. På den annen side – de som finner det interessant å se Picassos skisser og Munchs tegninger, Rodins gipsmodeller eller å lese Olav H Hauges dagbøker, vil utvilsomt få oppfylt noe av den samme gleden ved å se verker, tekster, musikk og tanker bli til gjennom den svært sanselige opplevelsen det er å lytte til ”The Cutting Edge”, i strålende lyd, med Bob Dylan.

Det tolvte volumet i serien er den usminkede, og på minst én måte, komplette historien om hvordan de banebrytende albumene ”Bringing It All Back Home”, ”Highway 61 Revisited” og ”Blonde On Blonde” ble til i løpet av bare fjorten måneder i 1965-66 – hva skjedde egentlig på veien til det ferdige verket og de 34 sangene albumene besto av? Det vi allerede vet er at dette framheves som en av de største trilogiene i populærmusikkens historie, og at albumene alltid trekkes fram på de ”definitive” listene over tidenes største album - spesielt gjelder dette ”Highway 61 Revisited” og ”Blonde On Blonde”. Førstnevnte med ubestridte klassikere som ”Like A Rolling Stone”, ”Desolation Row” og tittellåta, den andre med låter som ”Visions of Johanna”, ”Just Like A Woman” og ”I Want You”. Noen vil mene at ”Mr. Tambourine Man”, ”Subterranean Homesick Blues”, ”It´s All Over Now, Baby Blue” og ”It´s Alright, Ma (I´m Only Bleeding)” fra ”Bringing It All Back Home” også hevder seg svært bra i den svært så tøffe konkurransen.

Dylan var 23 år når han startet innspillingene, ikke fylt 25 når de var over. Han kunne avsluttet der og evig gått inn i rockehistorien. Bragden kan synes enda større når vi vet at han i samme periode turnerte i Europa, bidro i arbeidet med dokumentarfilmen ”Don´t Look Back”, skrev den eksperimentelle romanen ”Tarantula”, ga Newportfestivalen sommeren 1965 sitt elektriske sjokk, før han utover høsten 1965 ble buet til på amerikanske scener for å gi sine musikalske visjoner et elektrisk uttrykk med det kommende The Band i ryggen. På toppen av det hele giftet han seg og fikk sin første sønn før han dro til Nashville for å ferdigstille ”Blonde On Blonde”. Hu & hei som det gikk.

I tillegg til å dokumentere prosessen med utviklingen av de tre albumene, er ferden som dokumenteres også Bob Dylans overgang fra å jobbe alene i studio til å jobbe sammen med andre musikere, overgangen fra kassegitar og munnspill til samspillet med et band som også inkluderte elektriske gitarer, bass og trommer, ja til og med blåsere og politifløyte. Litterært var dreiningen både tematisk og metrisk i full gang på foregående album, men bykser i nye skritt videre med denne trilogien, som til fulle befester Bob Dylans potensiale som verdig nobelpriskandidat. Til tross for den rastløse energien som fortsatt preget innspillingene var dette også starten på lengre økter med enkelte gjenstridige sanger, noe Dylan i svært liten grad hadde gjort før – ”Can You Please Crawl Out Your Window” måtte for eksempel gjennom tredve tagninger, og endte likevel kun opp som single-utgivelse. Den ikoniske ”Like A Rolling Stone”, som i sine første versjoner ble spilt som vals, satt som et pistolskudd i fjerde tagning, versjonen som også ble utgitt, men Dylan fortsatte å lete etter en enda mer optimal versjon til han tilsynelatende ikke hadde mer krefter, eller stemme, igjen. ”The Cutting Edge” gir oss muligheten til å være flue på veggen hele veien, både for sangen som er utropt til tidenes rockelåt og de andre i samlingen, om de ble ferdigstilt på ett eller mange opptak. Og om man én gang skulle få være den fluen, er disse innspillingene valg på øverste hylle.

Utgivelsen kommer denne gangen i hele tre ulike versjoner – en 2 cd-versjon (som også utgis på 3 vinylplater), en 6 cd-versjon med et flott utvalg av alternative versjoner, og en, hold deg fast, 18 cd-versjon. Det er da selvfølgelig kun den siste av disse som bringer til torgs alle eksisterende spor fra innspillingene – 358 i tallet. I tillegg får vi en godtepose med 21 spor fra forskjellige hotellrom i samme periode, inkludert et knippe interessante coverversjoner som viser at Bob spilte country og folk på hotellrommet mens han meislet ut og/eller brygget på neste fase i rockehistorien. Om veien til ”Like A Rolling Stone” gikk direkte via linjen ”I´m a rolling stone” fra ”Lost Highway” vites ikke, men det er åpenbart at kildene til disse sangene er mange. I årets overraskende takketale, da Dylan ble kåret til årets ”Musicares Person of the Year”, beskriver han beskjedent, levende og overbevisende om hvordan han trakk linjene fra ”Key To The Highway” til ”Highway 61 Revisited” og fra ”Deep Elem Blues” til ”Just Like Tom Thumbs Blues”: ” All these songs are connected. Don't be fooled. I just opened up a different door in a different kind of way. It's just different, saying the same thing. I didn't think it was anything out of the ordinary.” Han beskriver det som ”just extending the lines”. Det var likevel bare han som kunne gjøre det.

Bob Dylan har som hovedregel ikke brukt mye tid i studio. Albumet som kom rett før trilogien, ”Another Side of Bob Dylan” brukte han kun én dag på å spille inn. Dette endrer seg noe med disse albumene – enkelte sanger smeller fortsatt på plass raskt, men andre må det arbeides det mer med. På den store boksen følger man absolutt alle ”takes” and ”mistakes” fra start til mål, på 6-cd-versjonen et nennsomt utvalg av disse, og vi får være vitne til den til tider nærmest jazzaktige tilnærmingen Dylan har til utviklingen av sangene, både vokalt, tekstlig og musikalsk, vi får høre hans frustrasjon når han ikke lykkes, når han oppgitt vil bli kvitt trommene på ”Mr Tambourine Man”, fryden over å lykkes i et gjallende gledeshyl ved utgangen av ”Sitting On A Barbed Wire Fence (Take 9). På samme måte får vi direkte beskue magien som oppstår når Al Kooper for første gangen finner tonen på keyboards og når Michael Bloomfields gitar bygger riffslott som sangene på Highway 61 Revisited kan bo i.

Dylan har i sin tid omtalt sangene sine som bilder som settes lyd til. Den visuelle kvaliteten i mange av tekstene hans er til tider nesten håndfast. Hvor mange har ikke lukket øynene og sett filmen ”Visions of Johanna” flimre forbi, eller det menneskelige opptoget som defilerer forbi i ”Desolation Row”? At Sony nå har laget en video til en av de mange alternative versjonene av ”Visions of Johanna er fint, men risikerer like fullt på denne måten å fjerne mange av bildene som en av Dylans største sanger allerede byr på.

Det gir derfor også mening når vi i Scadutos biografi leser om Dylans visuelle anvisninger om lyd til Robbie Robertson i 1966: ‘Listen, Robbie, just imagine this cat who is very Elizabethan, with garters and a long shepherd’s horn, and he’s coming over the hill in the morning with the sun rising behind him. That’s the sound I want.’ Eksemplet er talende for prosessen knyttet til utviklingen av ”that wild mercury sound”, der Dylan til tider kan virke like sikker på hva han ikke vil ha, som det motsatte. Han leter. Og finner. For ”Blonde On Blonde” sitt vedkommende betydde dette også store endringer underveis, fra de første rocka innspillingene i New York med The Band til de resterende og svært suksessfulle innspillingene i Nashville, beriket av kule countrymusikere som var nye for både Dylan og hans musikk. Bare ”One Of Us Must Know” overlevde fram til albumet fra de første innspillingene, som likevel var viktige steg på veien fram. Hør bare på hvordan ”Visions of Johanna” prøves ut i stadig nye drakter fram mot den endelige utgitte versjonen, etter stadig nye strøk over det brede lerretet, lag på lag.

Bootleg Series, med forløperen ”Biograph” (1985) har gitt oss en lang rekke eksempler på at Bob Dylans arkiver inneholder skatter av aladdinske dimensjoner. Perler av sanger som ikke ble utgitt knyttet til de albumene de ble spilt inn for, som ”Up To Me”, ”Abandoned Love”, ”Caribbean Wind”, ”Blind Willie McTell”, ”Red River Shore” med flere. Gullkantede alternative versjoner som virkelig er alternative, ofte både i tekst, tone og/eller arrangement, for eksempel ”Idiot Wind”, ”Every Grain Of Sand”, ”Most Of The Time”, ”Can´t Wait”, ”Mississippi” og mange flere. Hva så med ”The Cutting Edge”? I de aller fleste tilfellene virker det rimelig å argumentere for at redaksjonen for albumene har fungert svært så godt, det er etter denne anmelders vurdering i liten grad grunn til å mene at alternative versjoner burde vært foretrukket. Faktumet at boksen(e) inneholder nok sanger til å utgjøre et sterkt fjerde album innenfor samme korte tidsperiode er likevel verdt å nevne. Noen av dem kom ut på singler, andre ble gitt bort til andre, og noen har dukket opp på tidligere utgivelser. Her dokumenteres de i en sømløs strøm av Dylans økende bevissthet om hva han ønsker å oppnå som kunstner, hvilke barrierer han ønsker å passere, og hvilke regler han ønsker å bryte, både hva formater, tekster og musikalske uttrykk angår. Hvorvidt det var dette som fra Dylans ståsted gjorde det nødvendig å bytte ut den suksessrike produsenten Tom Wilson, som produserte ”Bringing It All Back Home” og enkeltlåten ”Like A Rolling Stone”, med den godmodige tilretteleggeren Bob Johnston, som produserte resten, vites ikke sikkert. At begge var viktige for å skape den helheten vi her kikker inn i, er uomtvistelig.

Trenger man så denne utgivelsen, og i tilfelle hvilken av de tre? For alle som allerede setter”Bringing It All Back Home”, ”Highway 61 Revisited” og ”Blonde On Blonde” høyt, vil ”The Cutting Edge” utvilsomt være en interessant og utdypende følgesvenn som vil by på store gleder. Med 6-cd-versjonen får du både musikalske opplevelser og dokumentasjon som underbygger poenget med utgivelsen til fulle, og gir deg nye og viktige innblikk i Dylans store blomstringstid på midten av sekstitallet. Dette inkluderer en lang rekke spor som står fjellstøtt på egne ben, som alternativer til det faktisk utgitte materialet. Den store boksen vil være for de spesielt dypdykkende, komplettistene og de som allerede kjenner mye av stoffet gjennom faktiske bootlegs, fortrinnsvis i dårligere lyd, og som ønsker å komplettere, bokstavelig talt, med enda flere versjoner og variasjoner av sangene. Noen vil også fristes av bonusmateriale som de ni singlene som følger med og den siste cd-en med fine hotellrom-innspillinger av obskure coverversjoner. Begge boksene kommer med fine fotobøker og essays som bidrar med ytterligere bakgrunnsinformasjon om både tilblivelsen og betydningen av det aktuelle stoffet, med bidrag av både musikere og musikkskribenter. Dobbelt-cd-en er en fin aperitiff og en smaksprøve for deg som er i tvil.

Uansett - ”The Cutting Edge” inviterer deg med bak det innerste forhenget, innerst i alkymistens verksted, og handler om prosessen vel så mye som om gullet selv, vel så mye om den rivende utviklingen i løpet av et drøyt år som om den enkelte sang eller det enkelte album. Kombinert med den utvilsomme betydningen trilogien har hatt og har for rockehistorien blir den monumentale utgivelsen en fenomenal ”bakom-film” om tre store bautaer som hver for seg ble milepæler både for Dylan selv og for populærmusikkens utvikling. Dersom du finner dette interessant, er det bare å lene seg tilbake, lukke øynene og nyte forestillingen.

/Johnny Borgan