Recension
Dylan, Bob
No Direction Home:Bob Dylan (A Martin Scorsese Picture)
(Apple/Paramount Pictures)

Da nyheten kom i fjor om at Martin Scorsese skulle lage dokumentarfilm om Bob Dylan, med the Bobsters fulle deltakelse, hørtes det for godt ut til å være sant.

Deretter slapp Dylan første del av sin bebudede selvbiografi-trilogi, «Memoarer Del. 1», og dermed stod det klart at Dylan åpenbart var villig til å kaste lys over sitt dramatiske og innflytelsesrike liv, på en måte som i flere tiår har vært helt utenkelig. «Memoarer Del 1» er essensiell lesning for alle som bedre vil forstå en av det siste århundrets viktigste stemmer.

«No Direction Home: Bob Dylan» av mesterregisøren, som filmet Dylan allerede for nesten tretti år siden, på The Bands avskjedskonsert «The Last Waltz», kommer til å bli stående som det defintive, visuelle dokumentet om sangeren/ låtskriverens oppvekst og formative år, hans innspirasjonskilder, hans gjennombrudd og hans personlige kamp mot allehånde krefter som sterkt ønsket å sette ham i bås.

Scorsese har laget en film som stoffmessig behandler perioden opp til midten av sekstitallet, da Dylan, som det heter, «gikk elektrisk». Dvs. skremte vannet av folkpuristene på Newport Folk Festival (1965) ved å åpne sitt headlinersett med en Fender Stratocaster rundt halsen og et ad-hoc bluesrockband, med bl.a. gitaristen Mike Bloomfield og organisten Al Kooper, rundt seg. Store deler av publikum, som ventet på den allerede kanoniserte, akustiske folk-sangeren, buet gjennom det knappe kvarteret det elektriske utbruddet varte og bak scenen fikk nøkkelpersonene i det venstre-politiserte folk-etablissementet apoplektiske annfall. Pete Seeger, som tidligere på sekstitallet hadde opptrådd mye sammen med Dylan, skal etter sigende ha lett etter en øks for å kappe strømtilførselen!

Det er dette rock-historiske vannskillet som Scorsese bruker som dramaturgisk drivkraft i sin lange film. Etter hele 207 minutter (altså nesten tre og en halv time!) kommer en rulletekst så omfattende som etter en Ben Hur. Scorsese har nemlig snakket med et gigantisk antall relevante mennesker ved siden av den aldrende Mr. Zimmermann selv. Han har fått tilgang til billedmateriale som tidligere bare har vært i privat eie. Med Dylans gode mine beskriver han den politiske/ kulturelle tilstanden som skaffet Dylan det perfekte utgangspunkt for å transformere seg fra midtvesten nobody til nyskapende rockpoet med evne og vilje til å se verden med et blikk som gjennomskuet det meste.

Vi treffer poeten/maleren/ musikeren Bobby Neuwirth, mannen som bl.a. er kreditert for å ha lært Dylan å oppføre seg som en stjerne (les:drittsekk), på turneene på midten av sekstitallet! Neuwirth er selv en av de skarpeste knivene i skuffen og hans analyse av Dylans suksess og posisjon er både presis og kortfattet: «He had something to say!»

Neuwirth backes av den nå avdøde beat-poeten Allen Ginsberg som forteller at han begynte å gråte første gangen han hørte «A Hard Rain´s Gonna Fall» og forstod at fakkelen fra den første beat-generasjonen hadde blitt levert videre til en ny generasjon. Ginsberg siterer ydmykt et gammelt budistisk ordtak som hevder at en lærer har misslykkes om ikke eleven blir flinkere enn læreren!

Bildet av Dylans første fem år, som allestedsnærværende lærling i det frodige folk-miljøet i Greenwich Village i New York, tegnes av troverdige observatører som Dave Van Ronk (som Dylan loppet for sin versjon av «House of the rising Sun»), Liam Clancy (Clancy Brothers), Maria Muldaur, folkimpressarioen Harold Leventhal, Pete Seeger, kjæresten Suze Rotollo (Hun som vandrer gatelangs med den unge sangeren på coveret på «The Freewheelin Bob Dylan»), folkguruen Izzy Young, Peter Yarrow ( fra Peter, Paul & Mary) og tidlige kolleger som John Cohen, Tony Glover og Paul Nelson.

Dylan bekrefter historien som har versert i flere år, om at han stjal en bunke plater fra en platesamler på slutten av femtitallet. Plater som han til dags dato ikke har levert tilbake. Dylans forsøk på å snakke seg ut av tyveriet da han endelig konfronteres av eieren er en av «No Direction Home»´s mange kostelige høydepunkter.

Alle disse stemmene kryssklippes med Dylans egne perspektiver og frem trer en mann som har lykkes med det svært oppsiktsvekkende og klart unike, å være relevant og utfordrende kunstner, i populærkulturen, godt inn i sitt femte tiår.

I en alder av 63 år virker det som om Dylan har fått for seg at hans katt og mus lek med fans og observatører trenger en pause. Det betyr ikke at den uforsonlige og egoistiske Dylan ikke stikker sitt hode frem. Han har fortsatt lite til overs for de som prøvde å gjøre ham impotent som en protest-sanger sjablon.

Joan Baez, som langt på vei var med på bringe Dylan inn i folk delen av musikkverdenen, og som attpåtil hadde et tvetydig forhold til det unge geniet, avslører at hun fortsatt ikke forstår Dylan. Pussig nok kaller hun Dylan (anno 1963), en venn, mens Dylan avslører at han ikke klarte å være både kjæreste og kunstnerisk konkurrent med Baez da det begav seg.

Mot slutten får vi dokumentære bilder fra Manchester Free Trade Hall 17.mai 1966. Da publikum har lært at en elektrisk Dylan skal bues ut og den, i rocksammenheng, legendariske dialogen mellom salen og Dylan utspinner seg;
Fra salen: Judas!
Dylan: I don´t believe you! You are a lier!
Dylan, henvendt til bandet: Play fuckin´ loud!

/Tom Skjeklesæther